Våken fra vinter. Våken fra dvale.

Jeg overdriver selvsagt, farlelegger skamløst. Våken må man jo være iblant, enten man vil det eller ikke. Men vinteren har vært et gjesp, det kunne ikke engang olympiade eller Petter Northug gjøre noe med. Nå er den allikevel over så lar jeg den ligge.

Vil dere ikke feire våren sammen med meg istede?

I Oslo er det ingen som priser våren likesom knarkerne. De ruller sammen termodresser og soveposer, finner frem rulleskøytene og drikkeflasker. Muntert stiger de opp fra kumlokk og heisrom, tiner frosne ledd i solen som endelig skinner på dem akkurat som den skinner på pilsen i parken og hvitvinen på takterrasene.

Også tiggerne, lasaronene som vinteren igjennom har raslet med koppene, virker være fornøyd med at det igjen er mulig å hvile hodet mot en lyktestolpe uten å fryse fast. De later ikke bry seg om at nordmenn flest har gjort det til prinsipp å ikke svare dem når de spør. Myntene våre vil jo allikevel forsvinne til fete mafiabosser fra søppelhaugene i Romania, for det er organisert, det er det er.

Av erfaring mistenker jeg allikevel at når noen sier det ikke er pengene det gjelder men prinsippet, er det alltid pengene det gjelder.

Utenfor den katolske kirke i Hausmannsgate har den samme jenta sittet, vinteren gjennom, hver uke, siden sist vår. Dette vet jeg for hun er egentlig ganske pen, den slags dame du ville snudd deg etter på gaten. Jeg har selvsagt aldri turt gi henne så mye som en femmer, men en gang så jeg en full punker vrenge lommene sine og skjenke henne alt han eide; lommebok, jakke, støvler og en veske full av gjenstander jeg vanskelig kunne se for meg ha noen annen verdi enn affeksjon og underholdningsverdi. Så løp han avgårde i bare boxer og singlet, mens han bannet og sparket i bilen til en taxifaen som hadde sett sitt snitt, og var villig til å ta en sjanse og plukke opp den skjorteløse samaritanen.

Tydeligvis var han også en mann av prinsipper, kjenner jeg typen rett hadde han også gjort det til sitt overordnede prinsipp, å prinsipielt stå for det motsatte av de prinsipp en mann med hatt, en politiker eller en facebook-gruppe prinsipielt ville mene.

Selv har jeg få, om noen, prinsipper verdt snakke om. Jeg er livredd dem. Jeg foretrekker å se på det slik Oscar Wilde gjorde det ; jeg liker mennesker bedre enn prinsipper, og jeg liker mennesker uten prinsipper bedre enn noe annet i verden.

Det er tydelig på meg at jenta som arvet skinnjakka til den prinsippfaste blitzeren, har fått svært stusslige betingelser i forhandlingene med sine fagforeningspamper. Støvlene fikk hun nok aldri beholde, heller ikke visa-kortet som kanskje lå i lommeboken hun ble skjenket. Kanskje fikk hun beholde vegetarsandwichen punkeren hadde latt glemme i lommen, kanskje hundehalsbåndet han hadde glemt ta på seg.
Allikevel blir hun altså sittende, akkurat slik hun har fått beskjed om av bakmennene, de som skal bekjempes med annen mynt, som i ingen mynt i det hele tatt.

Her en dag var også Dagsrevyen på hjemmebesøk hos en rom-families hide-out, like utenfor Oslo sentrum. Under motorveien som fungerer som innfartsåre til Oslo er det blitt stablet sammen søppel, sten og papp til noe som skal ligne en bolig. Innimellom avføring, rotter og tomme yogourtbeger lå noen madrasser som - i følge repporteren - skulle huse 15-16 mennesker. På ti skitne kvadratmeter. Ikke særlig forskriftsmessig dette heller.

Disse menneskene ignoreres altså, i beste fall, av prinsipp.
Da vil de vel bare forsvinne av seg selv, akkurat som knarkerne vil forsvinne av seg selv bare vi ikke forsyner sjefene deres med flere mynter. Andre er rettferdige mål for latterliggjøring og harme på fotgjengerfelt og trikker, ingen vil lenger reagere med annet enn humring om du skulle tiltale fanten som igjen og igjen tigger penger av deg med et fuck-off eller et lett dytt. Slik er det også over hele Europa, romfolket blir jaget fra søppelhaug til søppelhaug.

Det er rettferdig, det er til deres eget beste, det er av prinsipp.

Dette må ha vært en digresjon. Det var vel ikke dette brått jeg skulle komme med når jeg først bestemte meg for å blogge bredt igjen?
Jeg skulle feire våren, ikke gi skyts til dårlig samvittighet og flåseri på bekostning av selvtilfredse prinsipper eller rumenske tiggere.

Jeg ville jo le av narkisene istede. Spandere på dem et heia! der de kommer trillende forbi Sofienbergparken på rulleskøyter med bremse på hælen.
Et ha-ha og så et hurr-a!

Det får bli neste gang. For denne gang vil jeg nøye meg med med enda et hurra, et ære være Gustav Lorentzen.. Jeg kommer ikke på noe bedre enn alt det gode som er sagt om Knudsen og Ludvigsen så jeg lar det være.

Tar gjerne imot forslag til noe å skrive om her. Neste gang vurderer jeg å hylle Maradona før VM plutselig er over og min gud har skitnet til hele sitt ettermæle. Hva synes du? Et VM-innlegg fra Bård neste gang?

Ari, min Ari.

Akk ve. Hva er det med Ari?

Alt syntes vel være godt nå? Prinsessen, fiffen, folket og forlagene. Alle ville jo spille på lag?

Hvorfor er du igjen så trist Ari?

Men jeg husker det som om det var i går. Da jeg var en ung journalistspire som fikk skrive i FRI hver fredag, og Ari dukket opp med en liten novellesamling under armen. Ari, min Ari sa jeg da. Jeg lot meg jo begeistre. Kanskje ble jeg litt brydd da han tatoverte terningkast 6 på skulderen og stilte opp i barisen på forsiden av VG, men jeg slo det fra meg så fort jeg leste fortellingene hans en gang til. Jeg skulle aldri være den som stilte Ari frem foran noen Jante.

”Jeg vet jeg scorer, sa jeg og la ballen oppå en gresstust. Det var ikke mer enn tyve meter og jeg skjøt ballen rett i mål. Sånne ting må du greie hvis du skal ha noen sjanse, tenkte jeg. Sånne ting er du bare nødt til å greie. Hvis ikke kan du glemme alt sammen. ”

– Ari Behn- Trist som faen.

Slik var det han dukket opp; fra truckfører i trauste Østfold til forsiden av rikstabloidene. Barske Ari skrev jeg i februar 2002, rebellen, en James Dean fra Moss. Så lot han hansken falle og utfordret Kjetil Rollnes til duell ved soloppgang, før han så hoppet opp på bordene på Teathercafeen og erklærte, med stramme og sjarmerende s-er, seg og sine venner for den nye vinen. Intet mindre.

Han nedla Anne-Kat og fikk svi for det. Hun har i alle fall overbevist seg selv om at det var hun som gikk seirende ut av den mediekrigen.

Ubesværet gjorde han seg til venns med store deler av kultureliten i vårt lille land og plutselig en dag var det en av disse vennene, formoder jeg, som introduserte ham for den søte ridersken fra Asker. Vår prinsesse, vår Märtha.

Og jeg husker jeg jublet, kanskje er det et tillært minne men jeg nyter det allikevel. Fordi jeg tenkte nå, nå endelig. Hva om han så etter noen måneder innrømmer at det hele har vært et spill, fantaserte jeg, et opprør fra den nye vinen, en demonstrasjon av hvor enkelt kjærligheten kunne manipuleres og en hel nasjon desillusjoneres. Selvsagt gikk det ikke slik. Slik kunne det selvsagt bare være i mitt glade vanvidd.

For Ari Behn elsket så visst Märtha, det ville han vise alle. Han ville jakte og han ville knuse stein for å bevise hvilken mann han ville være for sin blåttblødende hustru.

Den tidligere så kompromissløse vagabonden var blitt mett. En borger av borgerskapet, langt fra de idealer jeg hadde sett for meg den nye vinen bytte blod og skåle i Laphroaig for.

Men hva skal man egentlig med dette utelanske ord idealer, når vi har det gode norske ordet: løgn?

Jeg var skuffet. Jeg var sveket.

Men det gikk jo over det også.

Så smalt det igjen fra skrivestua i Lommedalen.

Jeg syntes det var litt ufint å gå løs på Erlend Loe. Selv om Behn kanskje følte seg tråkket på og karismaen Loe viser frem ligner et furubords, synes jeg ikke bøkene han har skrevet kan det. Jeg husker fortsatt norsklæreren min på videregående forsøke beskrive den fatale krokketmatchen i Naiv Super for oss, men han klarte ikke la være avbryte seg selv med halvkvalte knis og gapskratt.

I disse dager virker det forresten som det er gått sport i å dyrke Erlend Loe sitt gladnaive språk i statusen på facebook eller sms. ” Jeg er glad i vennen min. Det er veldig fint.” ”Det regner. Det er litt trist”. Slik ting. Det finnes sikkert verre, det finnes alltid verre, men der Erlend Loe bruker enfoldigheten til å fortelle morsomme og gode historier blir etterapingen bare enfoldig. Uten at det skulle ha noe med Ari Behn å gjøre. For han kan vel knappest sies å spille på enkle strenger.

Tvert i mot. Han har det vanskelig nå, Ari er frustrert og frykter Märtha ikke vil holde ut. Han er deprimert, rett og slett trist som faen. Ofte må han drikke gin-tonic midt på dagen for å holde det hele gående.

Men hvem vil ikke det? Hvem skulle klandre ham?

Selv ønsker jeg ofte at et par drinker hele tiden pulserte i årene mine. Bare slik at jeg hele tiden kunne være litt sånn sjarmerende brisen.

Det er kunstneren Ari vi hører, påstår Magnus S. Rønningen som har gjort intervjuet. Det ligger i hans kunstnersjel å søke depresjonen, kanskje også alkoholen. Så er han kanskje ikke kuet allikevel.

Kanskje trenger han en ferie? Med på den annen side; tør Märtha det?

Så hva synes jeg nå? Er vi dus igjen, jeg og Ari?

Det er blitt populært - og i følge mange som virker ha peiling; viktig - å være åpne om sine mørke dager. Særlig for kjendiser, for deres sjenerøse utleveringer av egne demoner vil kunne hjelpe godtfolket som havner i samme situasjoner. Hvem glemmer vel Kjell Magne Bondeviks rasling med pilleglassene?

Men kan det ikke bli for mye? Er det ikke dette som er intimitetstyranniet?

For at vi skal kunne følge med på offentligheten må vi også føle med de offentlige. Det er blitt en medietrend å hylle føleriet, å vise frem depresjonene sine er blitt den nye hjemme-hos-reportasjen. Grensene mellom Se & Hør og VG eller Dagbladet falmer, det som gjelder er store overskrifter og intime betroelser. Det er det som har nyhetsverdi nemlig, det er slikt folk vil lese.

Men er ikke det vi vil lese det samme som hva avisene bestemmer vi vil lese?

I likhet med, og uten sammenligning forøvrig, Jens Bjørneboe, kan det virke som om Ari Behns liv og offentlige status er vel så bra dramatikk som bøkene han har skrevet. Mytene og ryktene som spinner og hentes frem i tide og/eller utide og muntrer eller provoserer store deler av folket. Ari Behn er Askeladden, men Askeladden har ikke lenger trua.

Jeg tror selvsagt ikke Ari har glemt sine idealer, heller ikke at mannen har visnet. Kanskje har han bare møtt litt svimlende motpoler i engler og krystaller fra prinsessen og hennes svigermor. Det ligner i alle fall mer på Hemingway og Celinè å pimpe gin hver formiddag enn å reise på skitur med Fredrik Skavlan og Trond Giske. Viktigst av alt er kanskje timingen, for så vidt jeg vet er det like før Behn slipper sin fjerde roman. Og PR er jo PR.

”Men det var bare tull og pjatt. Ingenting varer i
lengden. Og vi vet jo det. Alle sammen.” -

Ari Behn- Trist som faen.

Jeg pisser nok i egen vask nå, jeg er klar over det. Blogging er vår tids blotting forteller Norges eneste brukbare rappere meg. Og det er kanskje noe i det. Her kan sjel og åndsliv blottlegges uten noe form for sensur eller selvsensur. Men jeg har aldri vært noen konsekvent fyr, snarere tvert imot, jeg mener akkurat det som passer meg best der og da og har sjeldent dårlig samvittighet for det. Jeg er en vandrende selvmotsigelse. Men jeg kan love dere at den dagen jeg går på veggen, så skal jeg spare dere for hvilke resepter legen skriver ut eller selvhjelpsbøker jeg tenker lese.

Så det så.

Flere perler.

Et nytt semester. Slik er det blitt. Slik deler jeg året, selv uten å ha noe pensum å forholde meg til, ikke noe studentbevis å lene seg på.

Men noe må man lese selv om det er høst, og det er faktisk riktig trivelig hos flere bohandlere på denne siden av eksamen også. Særlig nå selvsagt.

Som for eksempel tanum på grunerløkka, bokhandlersken er så blid og koselig at du får lyst til å gi henne en klem. Det gjelder ikke den umotiverte og møkk uinteresserte tenåringen som selger brukte bøker på lundetoppen i Skien hver lørdag. For alt jeg vet riktignok, jeg har bare vært der en gang, kanskje var jeg den hundrede som spurte om pocketene virkelig kostet 10 kroner, enda det jo sto på flere skilt. Uansett så bød eskene med bøker på mye en skulle ha lest, så jeg overså den nitriste holdningen hennes akkurat like glatt som hun overså vekslepengene jeg vitterlig skulle hatt tilbake.

Du er heldig om du finner noen av disse til 10 kroner. Men du kan prøve.


Johan Harstad.
- Buzz Aldrin, hvor ble du av i alt mylderet?

Jeg begynner med Johan Harstad denne gangen også. Sist var det mange små fortellinger som fenget. Denne fortellingen er stor. Utsøkt faktisk. Johan Harstad er brilliant og jeg anbefaler egentlig gladelig alt han har skrevet.

Nrk holder i disse dager på med, eller er kanskje ferdig med, å spille inn en tv-versjon av boka. Det blir spennende, men det lover godt at de har fått med han som spiller boksetreneren i The Wire, Chad Coleman. Les boka først imidlertid, det er alltid best.

Charles Bukowski.
- Pulp.

Denne boka er av forfatteren selv "dedicated to bad writing" og ble skrevet da han var dødssyk. En detektivroman i absurditeter, proppfull av sinnsyke karakterer. Romvesener, mafiatorpedoer, frodige kvinner med forførende forslag og spredde lår. Bukowski sin bekmørke humor og ironi gjør boka akkurat passe syrlig, og gir den en æresplass i min skjeve billy-hylle.


Dag Solstad.
- Armand V.

Det tok lang tid før jeg lot meg lokke til å lese noe annet av Dag Solstad enn den hvor Ane Dahl Torp treffer Kristoffer Joner i skogen. Idiotisk av meg har det vist seg.
Norges beste kandidat til Nobelprisen skrev en dansk journalist i Politiken. På oktober.no kan du også lese hva Jonas Gahr Støhre har skrevet om boka. Jeg slutter meg til store menns store ord og innser at Dag Solstad har peiling på mye mer enn bare fotball og forvirrede lektorer. Selvfølgelig.

Prøv en eller fler. Eller finn noe helt annet. Kveldene er hvertfall lange nok. Nå som det, til det kjedsommelige, endelig er blitt høst.

To tårn.

Og se, det blev høst da du gik. Slik sa Arnulf Øverland det. Jeg bruker naturligvis flere og unødvendige ord. Mitt privilegium.

Jeg har alltid gledet meg til høsten. Alltid begynne på nytt, alltid noe spennende eller bare annerledes som skal skje. Nesten hvertfall. Jeg kommer tilbake til høsten straks, først følger et vagt og ufullkomment resymè av det som ble min sommer.

Det er blitt lite festivalliv eller eksotiske feriemål, det skal innrømmes. Jeg har jobba mye, tross alt har skattefuten fått det for seg at de skal ha mer penger av meg, og om jeg leser nøye etter så er det akkurat det de skal, så da var det, og er det, bare å brette opp ermene. Betale min andel med et surt men likefullt forsonende glis. Billedlig talt selvsagt.

To uker av juli var jeg på Jomfruland, en liten øy med sandstrender på innsiden og finslipte rullestein på utsiden. Midt på øya står to tårn, og det eldste har stått der siden 1838, men det er det hundre år yngre brodertårnet som tar jobben som selve fyrtårnet nå om dagen. Og et fyrtårn vil alltid ruve minst like stolt som et skjevt tårn eller eiffeltårn. Det spiller ingen rolle. Tårn er tårn.

Planen min var å tappe øl, vaske tallerker og rydde bord på Haga Kystkafe, slik at jeg kunne tjene litt penger samtidig som jeg fikk noe som lignet en ferie. Og planen fungerte fett den, tror jeg i alle fall. Det som skulle være lønning visner nok bort i barregninger, men det får bare være.

Jomfruland er en øy med en helt særegen personlighet, det sier jeg riktignok uten å ha andre øyer å sammenligne med, men den er det.

Rundt omkring tusler intetsigende, trege kuer. Man skulle ikke tro det gikk ann, men kuene kommer snikende på Jomfruland, plutselig er de der, store og dumme. Trikset var visst å spenne en spade over panna på dem, da skulle de stikke. Det fikk jeg heldigvis aldri prøve.

Til og med døgnet forvirres av livet på jomfruland. I mitt, og mange andres tilfelle, var det fordi vi jo jobbet til nærmere midnatt, ofte hvertfall, og dermed startet vorspielet rundt de tider. Hvis jeg mot formodning hadde fri hele dagen lot jeg ikke det ødelegge min nye døgnrytme, men satt pent og pyntelig med pils og en bok og ventet på at de andre skulle bli ferdige slik at jeg slapp drikke alene. Det slapp jeg heldigvis uansett, for Haga Kystkafe bød, på de snaue to ukene jeg var der, på et imponerende spekter av trofaste stamgjester, alle eksentriske i større eller mindre grad, alle verdt flere gode historier.

Og selvsagt og ikke minst; gode besøk av gode grenlendinger med følge.

Vanligvis stikker jeg skjeldent på nachspiel, men på Jomfruland fantes nesten ikke annet enn timesvis med nachspiel. Fyrverkeri fra lysthus, balanserende trubadurer på takene og full spurt på rullestein. Til solen står opp. Og med fare for å virke pretensiøs eller vikle meg inn i klisjeer jeg ikke finner veien ut av, må jeg nevne soloppgangen på Jomfruland.

”Alltid er det på jorden et sted soloppgang ”– sa Andre Bjerke. Også på Jomfruland.

Flere netter ble vi sittende på rullesteinene, med bål og steinkasting i hverandres ølglass. Det er noe beroligende, eller foruroligende, alt ettersom, i det å stirre utover sjøen som veltet seg fra Skagerak, mens man ser himmelen er lyseblå, nærmest hvit fra øst mens den samtidig grunner ut i mørkelilla langt mot vest. Et blått fargekart, sånn du får før du bestemmer deg for hvilket malingspann du skal ta med deg hjem.

Og så kommer sola. Selve sola. Og det er på tide å gå og legge seg.

Takk til alle dere glade menneskene på Jomfruland, det ble to slitsomme uker, men det sto til forventning og mer til. Bortsett fra barregninga. Den så jeg komme.

Til slutt stormen som slo mot oss den siste natta - meg, Joker og St. Michael , klissvåt og brakende med all sin vrede og mørke. Det var litt av scene, det må det ha vært.

Jeg får ikke sagt nok om denne øya, eller om rullesteinene, men dette får være noe. Og noe ble da nok.

Jeg håper de får ryddet oljen, jeg håper dere fortsetter spille Michael Jackson noen måneder til, og så, så er sommeren over. Om en liten stund da.

Og så blir det høst der vi går. Det blir ikke så mye om høsten i dette innlegget da, jeg løy.

Jeg er en stor fan da, det skal sies. Av høsten.

Vi snakkes snart, snarere enn sist, men ikke så snart.

Bård.

Tittel.

Våren er kjapp. Plutselig spør jeg deg hva du skal i sommer.

Skal du kaste lasso i texas kanskje? Rafte, ut å fly, klatre i trær, syden, tyrefekting i Pamplona, rulleskøyter på Venice Beach? Beise verandaen, sykle landet på langs, danmark på tvers? Frisbee?

Gå på hageslang og rave gatelangs. Sovne sent og stå opp enda senere.

Hvis ikke det blir for varmt eller for lyst.

Da jeg var yngre, kanskje til og med liten, pleide vi å snike oss inn i Lekeland, Skien. Ikke det at det var så forbanna spennende der inne, men rekogniseringen og snikingen var det nærmeste vi kom litt action.

Nå er forresten Lekeland stengt. Første sommeren på ganske mange år. Tidens tann og alt det der. Det var heller ikke den lille andedammen jeg skulle skrive om, egentlig hvertfall.

Den gang var det eldre gutter og jenter i gule t-skjorter med VAKT på ryggen og en bamse på magen vi måtte finte og snike oss rundt. Nå er det hele litt annerledes.

Neste helg er det nemlig Norwegian Wood. Jeg har tradisjonen tro fått ræva i gir akkurat litt for sent. Torsdag spiller Neil Young og fredag er det selveste Nick Cave som skal buldre på frogner. Ikke en billett å oppdrive.

Trodde jeg i alle fall.

Derav snikingen. Sniking. Kle meg i sort, og snike meg over eller under gjerdene rundt frognerparken. Men det går ikke det vet du. I beste fall får du høl i buksa eller skjorta , i et litt flauere scenario står du der med krummet nakke og prøver forklare 20 år gamle frivillige at du bare skulle pisse. Mens de igjen forklarer deg akkurat passe aggresivt, ”vi kan ringe politiet, assa”.

Det skulle bare mangle.

Men det er jo billetter igjen, så da slapp jeg det. Så da er det bare pengene igjen. Prioriteringene eller mangelen på dem. Til helvette med det. Pene piker i skjørt som sitter på stupebrettene i frognerbadet og logrer med tærne, mens de vugger hodet etter murder ballads. Festival uten å måtte drukne i telt.

Der var det sommer.

Dessuten handler prioritering om å forsømme i riktig rekkefølge.

Så frem til jeg skal være bartender på jomfruland i to brennhete juliuker, hvor jeg skal omfavne skjærgårdsklisjeene, stekes på berget og glemme barberhøvel igjen hjemme; så skal jeg prøve å snappe til meg et par sommernetter her i Oslo. Og Skiens gyldne lekter naturligvis. Slik må det jo være.

Skål for Lekeland og konserthelger. For brennhet asfalt og svette på nesetippen. For svale jentelegger og kald drikke.

I det hele tatt.

Perler til 25 øre.

Jeg har lett latt meg begeistre av alle de små bokhandlene som dukker opp rundt omkring. De har vel vært der hele tiden, men de virker lettere å oppdage nå som det er vår. Akkurat som uteserveringer eller nyvaskede benker. Nesten sånn hvertfall. I alle fall fikk jeg lyst til å reklamere. Helt gratis. Tre pocketbøker du kan skumme deg igjennom, i parken, på do eller hvor det måtte passe.

De koster selvsagt ikke 25 øre, ingenting gjør det lengre. Du får lite for et rødt øre. Hundrelapp så er vi enige. Det er ikke så gæærnt det heller.

Johan Harstad.
- Herfra blir du bare eldre.

Bittesmå fortellinger, nærmest skisser, som treffer som dartpiler i okseøyet.



Per Petterson.
- Aske i munnen, sand i skoa.

Debuten til Per Petterson. Lune og morsomme noveller om seks år gamle Arvid. Jeg synes Per Petterson er en mester. Virkelig.



Alessandro Boffa.
- Du er et dyr Viskovitsj.

Absurde og innimellom hysterisk morsomme fortellinger om blant annet altfor smarte labrotter, morderiske skorpioner om parforhold og griser med blandet forhold til spotlighten. Noe som minner om et mesterverk skrev Stavanger Aftenblad. Enig.

Så. Spander på deg en pocket til hundre spenn, eller la det være. Kom igjen a.

Vi snakkes hvertfall straks!
Bård.

Nøff.

Det er vår og travle tider. Fortauene feies frie for grus og gammel skit og folk flest våkner fra dvalen for å legge seg i parken og slumre istede. Solen skinner, russen synger og alt burde jo egentlig bare være akkurat passe bra, hele tiden.

Men ikke faen.

Sånn får vi ikke ha det. Influensaen herjer nemlig og den er visst svinefarlig.

For all del; det er ikke meningen å flåse over liv og helse her. Ikke i det hele tatt. Men dette massehysteriet gjør meg virkelig ille til mote. Dagbladet kjører overskrifter som ”Nordmenn kommer til å dø”. Nærmest som et løfte.

Hver år dør det mellom 250 000 og 500 000 mennesker av vanlig influensa på verdensbasis. Men det er klart, det er liksom ikke så mye krutt i et virus som vi har blitt vant til og på mange måter fått et ganske nostalgisk forhold til. Blir ikke overskrifter av sånt.

900 000 nordmenn er pollenallergikere, der har du mange skjebner! Tenk på de tåredryppende realityene man kunne tynet ut av den gjengen! Hvor mange som har nyst seg fra gård og grunn, hvor mange ekteskap som har gått på ræva fordi de ikke klarte se hverandre gjennom hovne og kløende øyne.

Men nei. Vanlig influensa eller allergi blir trivialiteter. Folket vil se blod. Det er ikke en skikkelig sykdom hvis det kan behandles med penicillin.

Det er kugalskap og fugleinfluensa som gjelder. Gi oss dommedag for det er bare i panikken vi virkelig lever!

Så. Det blir egentlig opp til oss da. Om vi skal høre på de opplagskåte tabloidene og mure oss inne. La vår være vår og gå tilbake til den dovne dvalen vi akkurat har våknet opp fra. Lukke vinduene og fylle kjelleren med trøndersodd og tamiflu.

Eller ta det helt rolig.

La munnbindene ligge og tørre dele en soft-is med noen du har lyst til å dele en soft-is med. Fortsatt hilse på kompisen din selv om han er en skikkelig globetrotter og ikke spiser annet enn potetsalat og svinefilet.

Jeg tror nemlig det går bra.

Den gangen her også.

Grisebård.

Det der var vår.

Post påske.

Det var vel gøy tenker jeg.

Full fart, fullt kjør.

Eller solveggen og Poirot?

Jeg, for min del, fikk med meg en uke på påskefjellet, og det var strålende nok det. Men all den rekreasjonen har sin pris, den kan fort vise seg å røske litt for godt i både kropp og konto. Ingenting er gratis her i livet, ikke en gang fyll, fjell og rock’n’roll.

Det kan ikke være mange land som feirer påsken slik nordmenn gjør?

Svenskene kanskje, alpefolket håper jeg.

Vi går på fylla, alle mann. I en eller annen form er det stort sett det som gjelder. Det er jo de som har små barn, eller er små barn, de holder seg nok i skinnet. Eller alle de flotte gamle menneskene, som hilser blidt på oss, i anorakkene sine, de røde eller mørkeblåe, med autentiske stearinflekker fra den gang da de koket skismurningen sjøl.

Nå trenger det ikke nødvendigvis være grøftefylla jeg snakker om. Selv om den har sin sjarm den også.

For meg er det for eksempel noe helt spesielt, og essensielt, å få lov til å følge volvoene og najapapirijakkene som sjangler rundt i Strømstad dagene før påskehelga. Fjortisser med smirnoff-ice og spinnville casanovaer som styrter Koskenkorva fra bonger, skjært ut av femliters kanner. Jeg følger dem på trygg avstand heldigvis, det er ikke ved å spy ned svenske politimenn jeg helst ville skaffet meg beste sendetid på nrk.

Men folk samles, og det er jo det som er det viktigste. Man treffer folk man har gledet seg til å treffe, og folk du er glad du har truffet. Jeg har skreket på hester på påsketravet, og skreket på høytalere på metsgaloppen. Gått litt på ski og litt til på afterski. Og gøy var det.

Jula varer på ingen måte helt til påske, for verken januar, februar eller kan beskyldes for å feire noe som helst. Men påska gjør sitt beste for å ligne. Man fyller påskeegga med akevitt og spiser seg akkurat så fete som man klarer eller har samvittighet til. Spiser litt marspian mellom slaga og hilser kanskje på både fant, foreldre og besteforeldre.

Høytid er bra, og selv om jeg for lenge siden har glemt hvordan esler kunne ri på palmer den søndagen i Jerusalem, gleder jeg meg til neste gang, og sier meg fornøyd med at det endelig er vår. På ordentlig.

Verken eksamener eller pollen kan skitne til et så rent og forfriskende faktum.

Basta.

Bård.

Kremt.

Hei!

Denne bloggen kan ikke være lett å følge med på, så jeg skjønner godt hvis jeg taler for døve ører når jeg nå plutselig lar høre fra meg igjen. Jeg synes allikevel det var på sin plass, og på sin egen plass må man passe på.
I sommer skrev jeg om et verk i Skien som besto av svært store bokstaver på en svært høy bygning, med en ordlyd som jeg syntes var platt og ganske smakløst. En annen Skiensborger har kommentert dette innlegget og kommet noen gode poeng og liketil fornuftige oppfordinger. Jeg leste også mitt eget innlegg et par ganger for å være på den samvittighetsfulle siden, og innser jo at jeg kan virke flåsete. Heldigvis trenger jeg ikke stå til rette for noe som helst, i alle fall ikke for andre et mitt eget udannede selv.

Poenget til min byfrende var at verket tvang frem en reaksjon hos meg, og at det jo er det all kunst forsøker å gjøre. Kunstnerens hensikt var i følge presentasjonen på youtube; at hvem som helst skulle kunne trekke noe personlig ut av verket, og på den måten har han i mitt tilfelle lykkes. Så det applauderer jeg jo. Samtidig holder jeg fast ved at mitt inntrykk av bokstavstilaset fortsatt er flaut og glorete. Noe som utgir seg for å være kunst, men som etter min mening ikke er det.

Forever until the end. Det setter seg i svelget mitt lik en altfor tykk fernet blanca. Men om du liker det kan du sjekke Tempo Skien 2008.

Nuveeel! Nok om det, jeg har på ingen måte peiling på det jeg skriver om her, jeg tar meg stadig vann over hodet. Men mitt liv altfor lite lite spennende til at jeg skulle fylle flere avsnitt med det her, det tviler jeg på noen ville høre på heller. Men når det kommer til spørsmål om smak, da kan heldigvis ingen beskylde meg for å ta feil, for der har jo alle på en måte rett. Ingen fasit og alt det der. Med mindre du har en haug med vekttall da, da har du essepar hver gang.

Det er snart vår, det er da enda noe. Man slipper å sitte inne, skremmes under teppene av Siv Jensen som står å glefser på talerstolen eller gremmes ihjel av charter-Svein. Man slipper å gå med hjelm til jobb, for ikke å overfalles av doven snø glemt på taket av like dovne huseiere. Først må vi bare la brøytebiler og Karl den 3 blidgjøre oss gjennom mars, så blir alt så meget bedre. Om meg er det lite å fortelle, jeg jobber litt for mye til å holde riktig tritt med studiene, men litt for lite til å kunne kalle meg skikkelig arbeider. Jeg har blitt 26 år og har ingen problemer med det. En god venn av meg påpekte nemlig at det er for dumt å klage på at man er så heldig å bli eldre.

Igjen: Jeg skal prøve å oppdatere litt jevnligere. Uten at jeg kan love at det blir særlig mere spennende. Vinteren er traurig, og denne har til tider vært ekstra tung over skuldrene. Så da jobber man, leser litt, skylder sorgene annenhver lørdag og ser frem mot lysere tider. Eller vi sees i spurten, siklende som Northug Jr.

Vel blåst!

Bård.

Hei igjen.

Hei.

En sommer er blitt kald siden sist jeg skrev noe her. Jeg skal skjerpe meg.

I alle fall har jeg flytta til Oslo siden dengang. Jeg studerer litt da, og så jobber jeg. Og så videre. Uten og prøve å unnskylde meg selv- så ser jeg jo at det kan virke ganske lite fornuftig å begynne på et nytt studie etter å ha forbanna og sytt over et annet i flere år allerede. Jeg synes å huske at jeg i begynnelsen av denne bloggen brukte en del dvaske avsnitt på å rakke ned på både bygdelivet og studentlivet. Men du vet. Jeg må jo også innrømme at det å være bombastisk er en kunst jeg ofte brenner meg meg litt på når jeg forsøker. Oslo passer meg kanskje bedre, som Volda nok passet best der og da. Men det er liksom litt mer av alt her. Både på godt og vondt selvfølgelig.

Jeg fant ut at det ville være ganske jålete, og ikke minst tåpelig å si jeg var blitt for gammel til å begynne på noe helt annet enn barnevern og litt vag pedagogikk. Litteraturvitenskap liksom, trenger jeg egentlig ta opp studielån for å lese bøker? Heldigvis har jeg et visst overlevelsesinnstint, så jeg bruker utdannelsen for halvparten av det den er verdt og får jo smakt enda litt til på arbeidslivet.

Innimellom vanker jeg på blindern også, blant flittige idealister, eller like flittige realister -som alle kjemper for sin sak og gjør det med beundringsverdig engasjement. Noe slikt har jeg aldri kunnet skryte av å ha. Ikke nå heller. Jeg nøyer meg med å høre på dem, følge med på de bestemte skrittene fra kaffeautomat til kaffeautomat, fra forelesning til forelsning. Eller så spionerer jeg på de som aldri tror de får lest nok, eller de som ganske enkelt ikke leser noe. Jeg er ikke blitt flittig siden de glade voldadager heller, jeg slurver, leser for lite og for ustrukturert, jeg leser det som jeg mener er virkelig bra, og googler de verkene som jeg ikke orker lese men vet jeg burde ha slitt meg i gjennom.

Så. Bortsett fra skole og jobb daffer jeg. Spiller litt fotball på de glade Oslojuvelene. Og titter på alle folka som er overalt. For folk er det jo overalt. Her som hjemme. Nesten i alle fall.

En god venninne har spurt et par ganger om jeg kan skrive noe her om det å skulle være voksen. Jeg aner ikke jeg. Nå er heldigvis ikke det å være voksen et skjellsord eller noe som skal få en til å føle seg gammel heller. På skolen leser jeg om dannelse, hva det vil si å utvikle seg som menneske og samfunnsborger, hvilke veier man må gå for liksom å ta de rette valgene. Problemet er at ingen av dem blir enige om hvor man skal ta til høyre eller bare fortsette rett fram. Om man utvikler seg rett ved å ta lange utdannelser eller bygge, bo og lage et liv - ikke bare for deg selv, men for folka rundt deg. Om man skal reise langt og lenge eller spikre et hus med et hvitt gjerde og plante en flat grønn plen. Jobbe for kost losji i fattige og varme land eller skaffe både kost og losji til deg og dine.

Igjen. Jeg aner ikke. Dessuten blir jeg svimmel og altfor pompøs når jeg begynner å tenke slik. Dessuten er det heldigvis ikke sånn at noen kan fortelle noen hvilken måte som er den rette å gjøre det på. Å bli voksen. Jeg har, takk Gud, enda ikke sett en selvhjelpsbok som flåsete guider oss gjennom det. Ofte er heller ikke valget så tydelig , egentlig tror jeg ikke noe oppdager de virkelig er blitt voksne før lenge etter de virkelig ble det.

Vel. Nok føleri. Jeg skal i alle fall prøve å oppdatere litt oftere. Dessuten har jeg bitt i meg jåleriet og funnet tilbake til facebook. Jeg hadde selvsagt langt mere dødtid en jeg klarte fylle med nettaviser og blåfilmer.

Vi snakkes.
Bård.

Forever until the end?

Halla.

Et lite skrik i natten, mellom jobb, The Wire og annet vas. Jeg lever ut skiensommeren om dagen, skåler på Lektern og ler litt av alle planene som spikres feil i og rundt sentrum. Dessuten vet jeg ikke om dere har lagt merke til det, men det virker som nok en kunstner har fått fritt leide i den lille byen vår.

Først må jeg jo skryte litt. En kveld jeg skulle hjem, sikkert fra den lille utelivsmunningen som strømmer ned mot bryggene, oppdaget jeg en slags banner som hang fra det gamle Norske Bank bygget og over til bokhandleren. Den hang for sikkerthets skyld opp ned, slik at jeg holdt på å dette bakover da jeg forsøkte å lese hva det sto der. " Du skal ikke komme syklende ut av skogen og tro at du er noe", sto det der. Morsomt, ikke sant? Det er det. Det er ikke verre heller, for det jo like sant som det er presist. Du skal faen ikke komme syklende ut av skogen og tro at du er noe. Det er verken jantete eller breialt. Det er bare sånn.

Hvem kunstneren er vet jeg ikke, kanskje har jeg heller ikke tatt meg bryet av å finne ut hvem som har hengt opp dette. Uansett hvem det er tror jeg hun har tatt seg litt bedre tid med det som må være den lille perlen i sentrums onde stesøster. Jeg går da selvsagt ut i fra at det er det samme personens verk, uten at har giddet sjekke det heller. Med enorme blokkbokstaver kastet opp på taket på en gammel Unionbygning står det i alle fall skrevet " Forever until the end ". Rett og slett.

Hva faen?

Hva betyr egentlig noe slikt? Jeg ser jo at det tar sikte på å være noe litt mindre banalt enn for eksempel - Billige bananer, men allikevel. Jeg synes rett og slett det er noe pompøst bullshit. Store ord som ikke er annet enn en jålete tittel på en film TvNorge eller Hallmark kunne ha sendt en formiddag. Om jeg skulle være godtroende og lyttet med det gode øret ville jeg kanskje få dette til å være et forsøk på å få folk til å tenke seg litt om. En fantasiløst sådan. Tenke på hva vet jeg ikke. Hva det nå er folk tenker på når de reiser på fisketur alene, eller spiser litervis av is og ser på Ungkaren. Tiden, livet, bensinpriser og sånn.

Det er jo flott, forsøket til kunstneren. Hensikten mener jeg. Men likevel a? - Forever until the end. Noe sånt som - for alltid til slutten- blir det ikke? Det er jo et paradoks i seg selv. For tanken på for alltid og tanken på en slutt er jo grunnleggende forskjellige. At en setning er tremeter høy, gjør ikke at den betyr noe mer enn bokstavene på et nedtagget kumlokk.

Er det gått fra Peer Gynt brent i stein til dette her?

Er det bare meg? Er jeg så tåkete om dagen at jeg ikke evner få noe meningsfullt ut av dette, i det minste noe litt fint eller litt trist. Jeg blir bare stående å måpe, riste overbærende og ganske formanende på hodet.

Kanskje er det jeg som er idioten, kanskje får kunstneren det akkurat slik hun vil der jeg står og føler meg litt dum, lett provosert og ganske morragretten.

Jeg tar meg likevel den friheten og fortelle noen hva jeg mener om det. Uten verken erfaring om eller peiling på slik kunst. Kunst i det hele må jeg vel innrømme. Jeg synes rett og slett det er noe forbanna vas. Med så mange sitater verdt sitere, så mye vakkert som er blitt sagt så er det dette som skal være tittelen på sommeren vår?

Vel. Nok om det. Skienssommer. Det finnes ikke noe galt i det. Dere vet hva jeg snakker om. Alle dere som vet å sette pris på skjærgården og strendene noen steinkast unna. På Tante Sofie, Mets eller frisbee på bakkestranda. Eller de av dere som nyter en av tusen hvitmalte verandaer eller blomstrende bakgårder, alle som skåler i Lundetangen og som driter i om Porsgrunn har Bratsberg brygge så lenge vi har Lektern og kan pisse i vannet uten at politiet stjeler feriepengene våre. Vi koser oss i Grenland. Dønn røddig.

Til onsdag skal jeg rafte. For første gang i mitt tørrskodde liv, jeg gleder meg som en bikkje. Så vi snakkes nok, om jeg husker redningsvest og tørre sokker. Da er det jeg som kommer syklende ut av skogen og tror at jeg er noe. Sånn.

B.

Ikke på gresset.

Hei.

Nå er det virkelig blitt lenge siden. Jeg tar den. Det er den forbannede sommeren, alt bare sklir ut og ingen vet riktig hva klokka er. Hvorvidt det regner eller stråler sol, har egentlig ikke så mye med saken å gjøre. Man blir døsig. Trett. Og jeg har vært skikkelig elegant, sørget for at jeg skal jobbe hele sommeren. Opp klokken seks, på med vottene, se frostrøyken skli over skienselva. Men, men. Det er jo ikke akkurat sånn at jeg har jobbet opp noe særlig feriesamvittighet de siste månedene, langt der i fra. Men juli er en vrien måned å våkne opp på.

Den noen alkoholiserte forfatteren Ernest Hemingway flyttet ved begynnelsen av 2. verdenskrig til Cuba. Smarte tunger, eller kanskje bitre svirebrødre- forteller om Hemingways fiskeskøyte, som ikke lenger luktet særlig fisk. Istede fylte han båten opp med tønner av daiquiri og et betydelig våpenlager, for så å speide kysten av Cuba for tyske ubåter. Kanskje tenkte han på den gamle mannen og sverdfisken, mens han lesket Papa Doble under den svinevarme solen. Om han fikk napp vet jeg ikke, fest var det i alle fall.

Hva dette har med noe som helst å gjøre vet jeg egentlig heller ikke, men det er jo en litt alternativ måte å ta ferie på da. Noe annet enn cruisetennis eller sydensynder. Jeg tar det litt mer med ro, jeg har hverken sprittønner eller automatvåpen, men kunne godt tenkt meg en trehytte utenfor allfarvei eller noe slikt. Et stille vann; hele den pakka der. Lugne kvelder hvor alt er helt, helt stille. Myggstikk på øyelokket og jäger i koppen. Bare tusle rundt og spikke pinner. For pinner er det nok av. Men jeg vet jo det ikke blir så mange slike dager. Jeg kan jo ikke planlegge, jeg er død etter det jeg nå har lært er en vanlig arbeidsuke. Og så har man jo lunter å tenne, kroer å brenne. Først var det vår, så ble det sommer. Kveldene er fortsatt trege, de sleper seg mot helgen; men de lengre, de er tørstere, de er ekstra gode. Men det er fortsatt close race mellom kanoen og dørvaktene på Mets.

Virker jeg bitter?

Er jeg sår fordi jeg skal skyfle bort ferien på arbeid.?

Jeg er ikke det ass. Man må gjøre bot for bedring, jeg forstår det. Skippertakene jeg så mange ganger før har lent meg til, trøstet meg med og drukket meg full på vegne av – virker ikke lenger være på min side. Så da blir det fort slik, fornuft og sånn; noen forsøk på å stikke nesen frem først og snuse litt på terrenget, slik at man ikke peiser på og setter partyteltet i gjørmete nedoverbakke. Men jeg er jo en lat faen. Så vi får se hvordan det går.

En riktig god sommer til dere alle! Det blir jo festeligheter, det blir varme strender, lyst på vei hjem fra nachspiel, nydelige gamle kjente, kald vin og reker, alt det der. Og så blir det høst og jeg skal på skole. Mer å syte over, nye oppgaver man kan drøye. Men vi snakkes vel før den tid.

Klapp, klapp.

Mine baller, dine baller..

Tønner med majones!

En av gutta på laget, la meg kalle han Lille-Krampa, og for ordens skyld Hansen, mente jeg skrev for lite om sex her. Om knulling lissom. Jeg klarer heller ikke det. Sorry Mats. Jeg blir fort brydd for fort, jeg tør ikke en gang prøve på noe så utleverende. Men jeg registrerer jo at andre gjør det. Sexologer og sånn. Ofte ikke det en gang. Faktisk så holder det å ha vært med i en kolafjern pornofilm, eller kommet på tredjeplass i en reality, så kan du utale deg om alt fra kjønnsvorter til milfbanging på kjøkkenet i riksaviser og radiokanaler. Flere lørdager har jeg sittet ved et sent frokostbord, og fått servert flauser og pinlige forsøk på å være vulgær men samtidig morsom på selveste flaggskipet i norsk radio. P3. Juntafil liksom. Misforstå meg rett nå, jeg vet jo at mange har spørsmål om ting det er flaut å spørre foreldre eller kompiser om. Spørsmål om kjønnsykdommer, graviditet, ener’n eller toer’n. Disse fortjener jo svar, gode svar. Men kan ikke disse svarene komme fra folk som har peiling, folk som har annen bakgrunn enn fingring i VIP-badstua på Hemsedal eller store pupper? Fine pupper forøvrig. Jeg trenger jo ikke sparke i alle retninger.

Jeg er kanskje fisefin eller kjedelig. Kanskje er det jeg som ødelegger for alle andre. Men det finnes jo de som skremmes i alle retninger av slikt. Sekstenåringer som hører så mye om hvordan ting skal gjøres, hva som skal være riktig, at fylla i Amsterdam plutselig høres ut som en litt enklere løsning. Og det er jo litt trist da.

Ja, det var igrunn bare det. Jeg måtte rive meg løs fra bacheloroppgave og snusbaking der, fortelle dere alle hva som virkelig er hva. Jeg vil ha musikk på radioen, og helst noe annet en ti-i-skuddet på repeat. Men FK Fotball er morsomt da. Det er jo det..
Vi snakkes.

Gjøglern.

Hei!

Nå er det på tide å komme i gang. Norsk virkelighet, de dagene som helst skal være så like at man kan kalle dem for hverdager. Dessuten blir det vår og sånn. Øvingsleir, danskebåter. Snart norske flagg og russesleppet. Ivrige studenter og kurshjemsøkte som opplever å bli hysjet på der de gråter fortvilte tårer over bøkene. Lesesalen vender seg mot dem; hold kjeft for faen, det er andre enn deg her. Vi føler jo med dere, det er ikke det. Men det går bra vet du, går det ikke første gangen så prøver du bare igjen. Går det ikke da heller så prøver du noe helt annet.

Jeg er akkurat kommet hjem fra en ganske hensiktsmessig treningsleir i det fagreste av det fagre, Aalborg, Danmark. Om noen dager starter jubelsesongen 2008 på Herkules kunstgresskledde, men like fullt grønne dekke. Det er Gulset som kommer på besøk, jeg vet guttane vil gjøre alt for å sende Einarenrottene tilbake til sine ihjelbrente garderober med de røde halene sine gjemt i mørke, skumle hulrom. Vinne skal vi i alle fall.

Sånn rent personlig burde jeg egentlig vært godt i gang med en bachelor oppgave og jeg burde absolutt vært på minst et jobbintervju. Men du vet, ofte er det litt enklere og sparke seg selv i ræva når det går mot stengetid og glasset nærmer seg halvtomt. Skippertak kalles det jo. Jeg tipper jeg har nevnt det tidligere. Kanskje blir det til og med litt universitetsstudier på Blindern fra høsten av, om barnevernskontorer og skiensmørket blir for tungt å bære.

Nå er jeg på nok et lynbesøk i Volda. Obligatorisk vøttø. Det motsatte av fri vilje, studenters skrekk, lektorer og professorers automatvåpen. Etter å ha tatt buss og fly utallige ganger valgte jeg nå en ganske snasen variant. Jeg kjørte trailer. Jeg satt i det minste på. Med syv tonn fisk i ryggen dundret vi tvers over landet. Stekte poteter til middag, obligatorisk countrymusikk og nirøyking av røde prince. Vi så trollveggen og andre stupbratte fjellsider speile seg i romsdalssjøene og jeg lot meg bedøve av den norske naturen som matchet et stadig mer oransje himmelvelv. Til og med hjorten hadde møtt frem i veikanten for å heie oss frem der vi hamret løs på den urnorske landeveien. Takk for turen , det var virkelig en fornøyelse.

Hva mer? Jeg forsøkte å forlate selveste facebook her en dag. Det var et godt forsøk. Facebook lar deg ikke slette profilen, du kan få lov til å deaktivere den, det er det. De lar deg altså ikke legge på, men du blir satt på vent, for alltid. Eller i det minste til internettet forsvinner, til den dagen kongen får vinger og Jesus blir statsminister. Vi er fanget i en hule vi verken kan, eller kanskje vil komme ut av. En mørk hule fylt til randen av sosiale sladrespeil og tastatursjekking. Fuck it. Det får bare være.

Inntil neste gang så hei. Håper du eller dere fortsetter å titte innom her. Kanskje legge igjen en kommentar, kanskje gi meg noen tips om hva jeg burde skrive om eller hva jeg burde se til helvette og holde meg unna. Det er bare å bli med.

Bård.

Full fart vøtt...

Hei!

Det er ikke blitt så jevnlige oppdateringer som jeg hadde satt meg fore, men det vel igrunn ikke skjedd så mye enda heller? Det er blitt medio februar, det begynner såvidt å lukte vår innimellom lusne byger og blitzkalde formiddager. I det hele tatt har jeg begynt å komme i gjenge igjen.. Akkurat NÅ er jeg i Volda, men skal heldigvis tilbake til østlandet om noen få timer.

En ting som er på sin plass akkurat idag er en gratulasjon til Mats og Anette som ble foreldre for et par dager siden. De var, om ikke først ute, så iallefall en av de første i rekken av en rekke store mager som venter på å finne seg sjæl igjen. Det er en babyboom i Skien, jeg mistenker jentene for å sitte sammen på kafeer og snakke babyspråk med hverandre mens gutta ser på fotball og gauler vokaler i fylla, jeg mistenker dem for å planlegge kull på barneskolene rundt omkring i byen om et halvt dusin år. Jeg mistenker dem, men jeg anklager dem ikke. For det hele er jo vakkert; nye borgere, nye sjarmører, nye mødre og fedre. Plutselig er det hele så klart, man er blitt voksen og skal gjøre voksenting. Man skal gå tur på søndagene og være våken om natten, man skal gå på jobb på mandag og betale regninger den 15. Det er slik det er, jeg orker ikke engang tanken på å stille meg i opposisjon til noe slikt. Det er menneskelig natur å ville slappe av med de man best kan slappe av med. Hurra for trillevogner og babygulp:)

Veeeeel. Jeg er som sagt i Volda for øyeblikket, et svipptur opp for å møte opp på det obligatoriske og ikke glemme hvordan den lille kjempen Rotsethornet våker over Volda Stadion. Men snart er det slutt, et par besøk til nå så er det virkelig slutt. Snart kan jeg legge bager i skapet og ikke sjekke flytider eller nattbusser hver annen uke. Snart kommer mai den skjønne milde og jeg er ferdig utdannet. I alle fall fått tatovert en bachelorgrad på skulderen. Det er en god følelse og jeg er tilfreds. I morgen skal jeg til lillebror å drikke noen øl, rølpe litt og skrike ukvemsord etter gamle damer og psykisk utviklingshemmede. For vel er jeg snart 25, men det gjelder å gripe de dagene man kan, de dagene hvor etableringslån og søndagsturer kun er aske i begeret..

Vi pratas..

Heeeeisann!

Godt nyttår og sånn!

Lenge siden sist, jeg beklager kanskje det.. Det ble slitsomt å skulle publisere noe fra Kenya, jeg fikk ikke triksa til noen bilder, og jeg klarte naturligvis miste min dyrebare USB-penn.. Men men..

Nå er jeg endelig hjemme da. Jula har vært som jula ofte er. Mett, fråtsende og klissvåt. Jeg er vel ikke den eneste som har svømt i ribbefett og klirret høyt med linjeakevitten. Forhåpentligvis er jeg heller ikke den eneste som har sovna fra et og annet vorspiel eller lagt seg uten å vite helt om man ligger oppå eller under senga. I det hele tatt har jeg tatt min rolle som et symptom på den sykdommen jula er svært svært alvorlig. Jeg har pynta meg, drukket mer enn jeg tåler og vært bajas på Mets..

I løpet av desember har vi shoppet for 41,5 milliarder kroner, av dette regnes det at ca 12.4 milliarder er blitt brukt på ren juleshopping. Jeg er ikke noen matteracer, men man trenger strengt tatt ikke være det for å se på slike tall og himle litt med øynene. Jeg ønsker ikke være noen gledesdreper eller grinete gammel gutt, men dette må i mine øyne betraktes som en sykdom. En hysterisk orgie av stressende mødre, fortvilte minstepensjonister og spikkende studenter. Jeg trenger heller ikke fortelle dere hva slike summer kunne gjort for mennesker som virkelig trenger det. Jeg mener naturligvis ikke at vi skal spise Mr.Lee eller gi hverandre gavepapir etter ribba, det jeg mener er at vi ikke lukker øynene mens vi sikler på silkeslipsa.

Jeg har brukt mine siste krøllede femtilapper på en glad glad jul, jeg har drukket meg full for like mye penger som et gjennomsnittlig barnehjem trenger for å brødfø 150 barn i en uke eller to.. Visst faen er jeg en fråtser, er lykkelig synder, men det jeg mener er ikke at vi skal glemme oss selv.. Vi skal ikke ha dårlig samvittighet for å ha det bra, men vi skal heller ikke glemme hvor lett det er å hjelpe andre som ikke har det bra i det hele tatt.. Scilo.org, reddbarna.no, unicef.no, folkehjelp.no.. Dette er nettsider som mye bedre enn meg forklarer hvordan man kan hjelpe andre, hvordan man gi 14 år gamle enker eller 16 år gamle alenemødre hjelp til mat og utdanning. Verden er full av organisasjoner som i pur idealisme eller i kynisk profittjag ønsker å hjelpe andre mennesker, etter min mening er det ikke så nøye hvorfor man vil hjelpe, bare man hjelper.. Kanskje er det blitt en bløt klisje, men det nytter faktisk.. Det gjør faktisk det..

Veeeeel.. Grunnen til at jeg at jeg starter det nye året med såpass stusselig tematikk er kanskje at jeg er litt grinete akkurat idag.. I Kenya har valget gått på ræva og naboer sloss mot hverandre. Befolkningen frykter et nytt Rwanda, og hvis ikke verden følger med er ikke det noen tom trussel.. Det er vel heller ikke noen trussel fra befolkningen, snarere et desperat rop om hjelp til statene som sloss om olje eller hamrer løs i umulige kriger.. Og jeg må til Volda; tro meg når jeg sier at det har jeg ikke mye lyst til.. Ikke et vondt ord om Volda, men jeg kunne egentlig godt tenkt meg å sitte skrivende på Skien Bibliotek frem til bacheloren skal leveres, jeg kunne godt tenkt meg å sovne ved siden av Vakre Vene hver kveld, jeg kunne godt tenkt meg å følge Oddrane tilbake til norges tvilsomme elite.. Jeg får trøste meg med at jeg ikke trenger være der lenge, kanskje kan jeg til og med pendle litt sånn hver tredje uke..

Jeg skal legge ut noen bilder fra Kenya.. Det var en fantastisk opplevelse, de to siste ukene kom også Tarjei og Martin ned.. Vi bodde i masaihytter, vi var med mobile helseklinikker og vi drakk blod.. Ikke Tarjei da, men det skal vi ikke holde imot ham;)

Når jeg har fordøyd alle intrykkene derifra håper jeg kanskje jeg kan skrive litt om hva som foregår der nede, hadde jeg forsøkt nå er jeg redd for det hadde blitt altfor platt og selvsagt.. To ting vil jeg allikevel si dere: Scilo, ved May-Lisa Spjelkavik og Arap Moi Childrens Home ved Justine Odoyua har gitt meg de perspektivene jeg håpet på, og de jeg ikke turte håpe på.. Jeg gleder meg til neste gang jeg våkner ved foten av Kilimanjaro.. Overskyet eller ei..

Vi snakkes snart (og jevnlig)

Nuss i panna fra Bård

This is Africa

God dag..

Nå har jeg snart vært i Kenya i to mnd.. Dagen er fortsatt varme, verandaen er fortsatt lugn og hjemme er fortsatt et sted lang, langt borte.. Men julen er jo alltid rett rundt hjørnet, det er en trøst.. Jeg har begynt å få en litt mer bestemt følelse av hva Afrika er, hva det ønsker å bli og hva det er som hindrer kontinentet i å nå sitt potensial.. Jeg er selvsagt ingen ekspert, ikke en gang en kjenner, men jeg har i det minste fått mitt eget syn på forholdene er, og det er da enda noe.

Det er et nært forestående presidentvalg som preger overskrifter og gatebildet i Kenya, selvsagt i tillegg til Sør Afrikas rugbygull og turistkåte gateselgere.. De gamle konene som steker maiskolber i veikanten, postkortselgerne, maratonløperne, hotellpikkoloene og de alltid blide taxisjåførene; alle diskuterer de høylytt og med sedvanlig engasjement hvilken retning Kenya burde ta.. Til forskjell fra nordmenn, har faktisk kenyanere mye rettmessig og klage over.. Annet enn dyr sprit eller bomstasjoner i det minste.. Forventet levealder her bikker så vidt 40 år, fattigdommen er altoverskyggende og det offentlige er gjennomkorrupt.. Alt fra vannverket til politistyrkene meler sin egen kake fremfor å gjøre jobben sin rederlig.. Selv personer som forsøker å selge brukte badedrakter eller leirsjiraffer må betale avgifter til uniformer og offentlige tjenestemenn for å kunne sitte noenlunde trygt i bodene sine.. Da er det ikke lett å forstå betydningen av profitt.. For folk flest, som lever under og kanskje så vidt over absolutt fattigdom, ca 1 US Dollar for dagen, er forandring og tegn på utvikling helt elementært for husfred og fortsatt optimisme.. Det er vanskelig for meg å tro på lovnadene om at Kenyas økonomi er i riktig utvikling, i alle fall når man ser forholdene i slummen, der opptil 10 personer ofte kan bo i etroms skur, skjeldent større en 4-5 kvadratmeter.. Og bare i slummen i Nakuru bor det nærmere 1.000.000 mennesker.

Det viktigste spørsmålet i valgkampen er, så vidt jeg har forstått, løftene som gis eller ikke gis om en fullverdig gratis utdanning for alle.. For at Kenya som nasjon, og Afrika som kontinent skal kunne stå støtt på egne ben må de kunne utdanne egne kompetente fagfolk.. Og det er ikke bare i de rikeste familier man finner potensielle leger, lærere eller mennesker med visjoner og ideer om utvikling.. Det gjenstår naturligvis å se om løftene holder mål, om det er Raila eller Kibaki som blir sittende med kommandoen.. En politiker er tross alt alltid en politiker, også her i Kenya- kanskje spesielt her i Kenya.

Jeg så Tv-aksjonen i Norge samlet en feit slump med penger til UNICEF sitt arbeid for AIDS- rammede kvinner og familier i Kenya.. Tro meg når jeg sier at disse pengene kommer godt med, folk faller som fluer og mange kvinner foretrekker faktisk å dø av AIDS som følge av prostitusjon, fremfor å la barna sine legge seg sultne hver eneste kveld.

Her trengs holdningsendring, det behøves informasjon, medisiner og opplysning, men først og fremt må kampen mot fattigdom i den tredje verden taes på alvor. For av fattigdom næres desperasjon.

Vel vel.. Det får kanskje være nok blodalvor og mørke avsnitt.. Det er nemlig så mye livsglede og humor her at det er vanskelig å henge med hodet.. For min egen del koser jeg meg like mye som jeg lærer.. Jeg drikker godt og billig øl og har gjort noen røverkjøp både av sko og dresser.. For dere som kjenner meg så er ikke røverkjøp det jeg pleier å være aller best på.. Det spørs nok om jeg ikke må bli bruktbilselger eller eiendomsmekler for å gjøre nytte av shoppingstreaken min, eller så må folk der hjemme få ræva i gir og gifte seg, slik at det byr seg anledninger til å ikle seg dress og stille seg i den alltid frie baren.

Ellers a? Håper alt er vel.. Jeg kommer tilbake med mer, det gjør jeg nok helt sikkert.. Frem til da skal jeg unngå sorte t-skjorter, herje med barna på hjemmet og lære enda mer om Kenyas ups and downs .Men mest av alt skal jeg tenke på dagen når jeg møter Vakre Vene på Gardemoen , lar snøen smelte på tungen på vei ut i bilen og tre kjappe timer hjem til søvnige, men gode Skien.

Vi snakkes snart.

Bård.

Hallo Hallo..

Habari!?

Forhåpentligvis blir dette er litt mer konstruktivt forsøk på blogging aus Afrika..

Det er nå gått litt over tre uker og jeg må vel kunne si at jeg har funnet meg godt til rette her i Kenya.. Vi bor i et koselig murhus med gassovn og uten varmtvann.. Uten at det er noe problem i grunn..

Vi har en utsikt som kan blåse deg over ende; frodige Lake Nakuru med alle dens flamingoer, og ikke minst alle dens naboer.. Firbente, nebbete, stripete og korpulente.. For ikke å snakke om bavianfamilien som jeg tok på fersken i det de raidet noen av naboenes maisåkre her om dagen, jeg trenger vel ikke forklare humoren i den gjengen, hysterisk! Bavianene stakk faen ikke før nabolagets hjemmevern nærmest måtte lapse til deres lusete bakhoder.. Så jeg har forelsket meg i verandaen utenfor rommet mitt, der jeg slurper i meg Tusker-øl og speider etter sinte nesehorn eller antilopeballerinaer.

Afrika er et spesielt kontinent, akkurat som Kenya er et spesielt land.. Det er mye støv, søppel og livsforaktelig trafikk.. Vi skiller oss visst en smule ut her, noe som gjenspeiler seg i slibrige tilrop til jentene, og ”Mizungo” til oss alle.. Som for øvrig betyr noe slikt som ”hviting”.. Det er egentlig litt slitsomt, men det er vel ikke annet å forvente.. Vi er tross alt fire bleikansikter i Afrika, ikke all verdens solslikking kan forandre på det.. Og bevares; folk flest er hyggelige og hilser blidt..

Barna på barnehjemmet er en utrolig sprudlende gjeng, man skal lete lenge etter en slik livsglede.. Spesielt med tanke på deres hittil ihjelslåtte barndom, år av faenskap som har dannet konturene av deres ennå korte liv.. For hver dag jeg tilbringer på barnehjemmet kjenner jeg at jeg blir mer og mer optimistisk på hele kontinentet Afrikas vegne.. Både takket være barna og ikke minst personalet der, som jobber uten å vite om de får lønn neste måned eller om de har råd til å fø hele hjemmet neste uke..

Barna røsker i rødskjegget mitt og ler godt av min hvitemannsrytme de gangene jeg forsøker å danse som dem.. De takler bakfra og de bruker meg som et sprell levende klatrestativ.. Det er i det hele tatt svært fornøyelig, og jævli slitsomt.. Jeg er som regel i seng rundt cæsartid, hvor jeg hører litt på ipoden og leser litt før jeg er i dyp lala salama rundt halv ti..

Det er merkelig, jeg har alltid sett på meg selv som et stolt b-menneske, nå er jeg plutselig oppe og spretter like etter syv hver morgen.. Jeg galer i kor med hanekoret som danner soundtracket til vårt nabolag og jeg er nesten ikke gretten en gang! Mennesket er av natur voldsomt tilpasningsdyktig har jeg merket, noe som kanskje er en trøst til alle dere der hjemme som fryser ballene av dere nå som store stygge november nesten nærmer seg..

Vel, jeg skal komme med mer.. Om et par uker er det safari, og det har jeg gledet meg til siden jeg fikk vite om mulighetene for afrikapraksis… Det gjør også at tiden løper litt fortere, for selv om dette er et eventyr jeg kommer til å huske til jeg blir gammel og dement kjenner jeg at jeg er langt, langt hjemmefra.. Langt fra Odds vei mot adeccon, fra ferskt brød, fra sammenhengende asfalt, fra varmtvann, fra bredbånd, fra mets og først og fremst fra Vakre Vene..

Spis godt i høstmørke.. Vi høres.. (det kommer bilder, internettet et ikke helt til a stole pa akkurat idag gitt bare..straks! )

Bård..

Siste kamp for nå..

Halla..

Da satt jeg her igjen, med ispose på benet og pizza i ovnen..

Det har vært en røff uke, vi har spilt tre kamper og faktisk tatt 7 av 9 poeng.. Det er ikke så gæærnt det, hadde det ikke vært for at vi måtte ta til takke med uavgjort mot ørstarottene tidligere ikveld.. Jeg skal være såpass beskjeden og innrømme at det var ræva, både for min egen del og de fleste andre på laget.. Men om vi stikker våre lange fingre i jorda kan vi ikke være så veldig misfornøyde.. Vi har heng på toppen og vi har scora 11 mål på en uke.. For min egen del var det siste kampen med gutta på en stund, jeg stikker av med halen mellom beina og fremover blir det nok mest 5-a-side med Kenyanske stortalenter. Jeg skal nok få kjørt meg der også.. Det er litt vemodig igrunn, jeg kunne godt tenkt meg og være med på å avslutte denne jubelsesongen med sunmøres beste lag.. Dessuten er det en helvettes fin gjeng å spille sammen med flere ganger i uka.. Men men.. Jeg får- slik jeg håper alle dere andre gjør- følge med på både voldasupporter.com og vti-fotball.no, det blir garantert flere fantastiske seiersrop i mugne garderober sunmøre rundt.. Eller hva gutta ? 1-2-3 FI**E! Haha..

Ellers da.. Det er helg og imorra skal jeg drikke øøøøøl.. Frem til da skal jeg ligge her med is på bena og pizza brennende i ganen, jeg er litt furten ,men mest av alt gleder jeg meg til å reise hjem til vakre vene og frodige Skien.. Det ble kun fotball idag gitt, men det er jo faen ikke bare bare det! Vi pratas..

Litt pølsevev..

Halla..

Vel, som jeg sa har jeg en del fritid om dagen, så da tenkte jeg igjen skulle skusle bort noen minutter på å vase litt på bloggen..

Det er valg straks, har dere tenkt på det? Jeg vet hva jeg skal stemme, jeg vet også hvorfor. Om folk ikke har tenkt å stemme så dem om det, men da orker jeg heller ikke høre klaging på for smale veier eller dyr sprit. Jeg blir dårlig av sofadebattanter som mener den beste løsningen er å bombe hele dritten eller banke politikerne slik at de får sparket litt vett inn i de byråkratiske skallene deres. Om man ikke vet hva man skal stemme, så stem blankt! Da har du bidratt, da har du tatt et valg, da har du gjort din forbannede plikt.

For all del, jeg har ingen problemer med å forstå de som river seg i håret av politikere som ikke gjør annet enn å rakke ned på motparter eller gjemme bort penger i alpeland. Men prøv, så godt det lar seg gjøre - prøv å se sak fremfor valgkamp, i september er nemlig alle politikere like, uansett om det er sure Siv, feite Erna, eller Jensemann som forsøker å hyle høyest.

Vel, det var sosialdemokraten i meg som pep litt, en liten utblåsing en lørdagsettermiddag er vel greit vel?

Nå er det 24 timer til Spurs skal banke United, det er 240 timer til jeg ser Skien og Linn igjen, det er 360 timer til jeg setter på ipoden og slår setet tilbake i flyet som skal svippe meg til Kenya. Skål i kveldens små timer, så snakkes vi plutselig igjen..

Fred Ut.