Prozac og skippertak..

Øy!

Det er spente dager for tiden, i hele landet tasser zombier rundt på slitne lesesaler. Du kjenner dem igjen på blodskutte øyne og ihjeltygde negler. Du vet hva jeg snakker om. Eksamensnerver, kaffenarkomani og panisk lesing. Men det som egentlig bekymrer meg mest er mangelen på nerver, jeg vet jeg ikke har lest nok, jeg vet dette kan gå skikkelig på ræva; allikevel ser jeg fem episoder av entourage om dagen og har snart pløyd meg i gjennom alt skolebiblioteket i Volda har å by på av skjønnlitterær tankeflukt. Jeg trenger virkelig et tupp i ræva, noen må snart tre alvoret over hodet mitt.. Men det er da ikke bare skit om dagen, sommeren har kommet og om knappe to uker kommer Ålesund Fotball til Volda Stadion for å få fik. Vi er nemlig klare, det er lenge siden vi tente lunta, nå venter vi bare på å detonere årets cupbombe!

Der har du det! Det er dette dagene mine dreier seg om, litt fotball, litt lesing og uendelige dagdrømmer om sommer, sol og steinkasting på skrikende måker i skjærgården. Sommeren i mitt elskede Grenland er nemlig vakker, den har alt jeg kan be om, kanskje bortsett fra en gigantfestival full av miniskjørt og flørtende blikk beskyttet bak pilotbriller og iskalde sommerøl. Men det er jo det vi har sørlandet til!

Vel, jeg får vel legge nesa tilbake mellom pensumpermene, jeg har heldigvis forstått at det må leses, jeg akter ikke å reise opp til Volda midt i ferien for å ta noen eksamen om igjen. Bank i bordet! Så til alle dere som lider med meg; lykke til! Snart kan dere knekke blyanter og skåle i posteksamensrus! Til alle dere andre, dere som rister på hodet og takker Gud for at dere ikke har noe eksamensbikkje snøftende i nakken; kyss meg i ræva!;)

Hipp forbanna hurra !

Halla!

Idag morres dukket jeg brått opp i Volda igjen. Men, jeg må begynne med det første først; vi slo nemlig en sutrete gjeng fra Averøya ut av NM idag. To null , etter å ha danset som oppspillte amatører i samfulle 90 minutter. I føyka av sinte ord og spisse albuer var det vi som til slutt hoverte i garderoben. Det var vi som fikk gratis burger av de brilliante grillmaestroene på Volda Stadion. Jeg kan med hånden på hjertet si det var en god dag å komme tilbake til sunmøres primest på..

Jeg har nemlig feira 17 mai i Skien, jeg har ledd av borgertoget og jeg har forsøkt å henge med rotteracet på Lektern. Jeg tror faktisk jeg hørte en halv tale også. Tør du gjette hva den handlet om? Den handlet om Henrik Ibsen. Han som bodde her frem til han fikk sine første dun på haken og reiste ut i verden for å gro seg skjegg og spise seg fet. Han som døde i 1906 og som ble feiret hver eneste dag i Ibsenåret 2006. Nå må dere misforstå meg rett, jeg er stor fan av Ibsen, og både Skien og resten av landet burde også være det. Men iblant synes jeg det blir litt for mye. Han dro da han var 16 år stemmer ikke det sånn nogenlunde? Han forlot sykkelen sin stående ulåst og så seg aldri tilbake. Men Skien slutter aldri vente på ham, de står med blomstene klare hver gang båten hans kommer tøffende inn Hjellen. Så i stedet for å lese litt for de tusenvis av barna som sto og sparket i grusen mens de forsøkte å late som de lyttet, så hadde taleren som hundrevis av talere før henne bestemt seg for å igjen fortelle oss om Skiens påvirkning på Ibsens forfatterskap.

Noen ganger tenker jeg det blir litt som gutten som blir dumpet av kjæresten sin. Flere år etter feirer han enda jubileet deres, når telefonen ringer er han fortsatt sikker på det er henne. Det er litt trist, men aller mest er det en lite fornuftig måte å vokse og komme videre på. Jeg synes den lille byen i det minste fortjener en sjanse, en lite tupp i ræva slik at den kan reise seg fra gode Henriks skygge. Så kan den lille byen og den store mannen heller drikke vin som likemenn på Grand Cafè. Eller dele et wienerbrød i Ibsenparken.

Vi fikk uansett feiret 17. mai slik vi ønsket det. Pølser til frokost og saftis som paracet. Plaskende i kaffe og Bailyes og toppede halvlitere. Jeg fikk hilst på godtfolk, kjentfolk og fulle folk. For vi lar oss faen ikke lure ; 17 mai er øl, bunad og fuktige klemmer. Heldigvis er det ikke lenge til neste gang vi sees, frem til da er det skippertak på dagen og lekestue om kvelden.

Hei hei..

Pollen, facebook og trivialiteter..

Deuce!

Så er den endelig her, mai den skjønne milde, lunkent antrukket i blomtrende trær og nysende allergikere. Som noen kanskje allerede har gjettet er jeg en av disse, det renner av øyne og nese og det klør i ganen. Kanskje det er derfor jeg sitter inne mesteparten av tiden, skal jeg våge å skylde på det? Nei, jeg kan ikke lyve, jeg også er bitt av facebookbasillen. Men hvorfor skal jeg egentlig ha dårlig samvittighet over det? Er det så ille å la seg distrahere av gamle kjente, fester jeg ikke har vært på, eventer jeg aldri kommer til å dra på? Er det egentlig så jævli å la seg rive med av plattheter og litt intetsigende tidsfordiv innimellom? Jeg synes ikke det, det bor en kikker i oss alle, og jeg synes det faktisk er ganske koselig å se hva folk jeg hverken har sett eller snakket med på 5-10 år driver med nå om dagen, kall meg en sentimental overfladisk rotte, jeg kommer til å fortsette med det til jeg blir lei. Så får det heller være at voldtekten av privatlivets fred tar litt av om dagen, det er ingen som tvinger hverken meg eller de andre millionene å opprette en profil og lure på hva i helvette en poke er..

Vel, realitycheck; bortsett fra virtuelle krumspring, hva skjer om dagen? Vi, Volda Fotball, gikk videre i cupen, og vi taper seriekamper med et mål. Men i morgen får vi vite hvem vi skal spille mot i 1. runde, og sant og si er jeg meget spent. I pausene fra min evige sopranosmaraton fikk jeg skrevet ned og levert en relativt middelmådig hjemmeeksamen og iblant kjenner jeg hjemlengselen klype meg litt i nyrene. Bortsett fra det bærer livet med seg mye det samme, stille og rolige dager, til tider drepende kjedelige, men når alt kommer til alt så har jeg det ikke så aller aller verst..

Så til alle dere nyskjerrige kikkere, til alle dere facebookhatere; spiss flaggene, puss skoene: Mai er til for å nytes, plutselig er den smeltet bort og like plutselig er det et langt år til neste gang.

Skål og hipp hipp hurra!