Hallo Hallo..

Habari!?

Forhåpentligvis blir dette er litt mer konstruktivt forsøk på blogging aus Afrika..

Det er nå gått litt over tre uker og jeg må vel kunne si at jeg har funnet meg godt til rette her i Kenya.. Vi bor i et koselig murhus med gassovn og uten varmtvann.. Uten at det er noe problem i grunn..

Vi har en utsikt som kan blåse deg over ende; frodige Lake Nakuru med alle dens flamingoer, og ikke minst alle dens naboer.. Firbente, nebbete, stripete og korpulente.. For ikke å snakke om bavianfamilien som jeg tok på fersken i det de raidet noen av naboenes maisåkre her om dagen, jeg trenger vel ikke forklare humoren i den gjengen, hysterisk! Bavianene stakk faen ikke før nabolagets hjemmevern nærmest måtte lapse til deres lusete bakhoder.. Så jeg har forelsket meg i verandaen utenfor rommet mitt, der jeg slurper i meg Tusker-øl og speider etter sinte nesehorn eller antilopeballerinaer.

Afrika er et spesielt kontinent, akkurat som Kenya er et spesielt land.. Det er mye støv, søppel og livsforaktelig trafikk.. Vi skiller oss visst en smule ut her, noe som gjenspeiler seg i slibrige tilrop til jentene, og ”Mizungo” til oss alle.. Som for øvrig betyr noe slikt som ”hviting”.. Det er egentlig litt slitsomt, men det er vel ikke annet å forvente.. Vi er tross alt fire bleikansikter i Afrika, ikke all verdens solslikking kan forandre på det.. Og bevares; folk flest er hyggelige og hilser blidt..

Barna på barnehjemmet er en utrolig sprudlende gjeng, man skal lete lenge etter en slik livsglede.. Spesielt med tanke på deres hittil ihjelslåtte barndom, år av faenskap som har dannet konturene av deres ennå korte liv.. For hver dag jeg tilbringer på barnehjemmet kjenner jeg at jeg blir mer og mer optimistisk på hele kontinentet Afrikas vegne.. Både takket være barna og ikke minst personalet der, som jobber uten å vite om de får lønn neste måned eller om de har råd til å fø hele hjemmet neste uke..

Barna røsker i rødskjegget mitt og ler godt av min hvitemannsrytme de gangene jeg forsøker å danse som dem.. De takler bakfra og de bruker meg som et sprell levende klatrestativ.. Det er i det hele tatt svært fornøyelig, og jævli slitsomt.. Jeg er som regel i seng rundt cæsartid, hvor jeg hører litt på ipoden og leser litt før jeg er i dyp lala salama rundt halv ti..

Det er merkelig, jeg har alltid sett på meg selv som et stolt b-menneske, nå er jeg plutselig oppe og spretter like etter syv hver morgen.. Jeg galer i kor med hanekoret som danner soundtracket til vårt nabolag og jeg er nesten ikke gretten en gang! Mennesket er av natur voldsomt tilpasningsdyktig har jeg merket, noe som kanskje er en trøst til alle dere der hjemme som fryser ballene av dere nå som store stygge november nesten nærmer seg..

Vel, jeg skal komme med mer.. Om et par uker er det safari, og det har jeg gledet meg til siden jeg fikk vite om mulighetene for afrikapraksis… Det gjør også at tiden løper litt fortere, for selv om dette er et eventyr jeg kommer til å huske til jeg blir gammel og dement kjenner jeg at jeg er langt, langt hjemmefra.. Langt fra Odds vei mot adeccon, fra ferskt brød, fra sammenhengende asfalt, fra varmtvann, fra bredbånd, fra mets og først og fremst fra Vakre Vene..

Spis godt i høstmørke.. Vi høres.. (det kommer bilder, internettet et ikke helt til a stole pa akkurat idag gitt bare..straks! )

Bård..