Våken fra vinter. Våken fra dvale.

Jeg overdriver selvsagt, farlelegger skamløst. Våken må man jo være iblant, enten man vil det eller ikke. Men vinteren har vært et gjesp, det kunne ikke engang olympiade eller Petter Northug gjøre noe med. Nå er den allikevel over så lar jeg den ligge.

Vil dere ikke feire våren sammen med meg istede?

I Oslo er det ingen som priser våren likesom knarkerne. De ruller sammen termodresser og soveposer, finner frem rulleskøytene og drikkeflasker. Muntert stiger de opp fra kumlokk og heisrom, tiner frosne ledd i solen som endelig skinner på dem akkurat som den skinner på pilsen i parken og hvitvinen på takterrasene.

Også tiggerne, lasaronene som vinteren igjennom har raslet med koppene, virker være fornøyd med at det igjen er mulig å hvile hodet mot en lyktestolpe uten å fryse fast. De later ikke bry seg om at nordmenn flest har gjort det til prinsipp å ikke svare dem når de spør. Myntene våre vil jo allikevel forsvinne til fete mafiabosser fra søppelhaugene i Romania, for det er organisert, det er det er.

Av erfaring mistenker jeg allikevel at når noen sier det ikke er pengene det gjelder men prinsippet, er det alltid pengene det gjelder.

Utenfor den katolske kirke i Hausmannsgate har den samme jenta sittet, vinteren gjennom, hver uke, siden sist vår. Dette vet jeg for hun er egentlig ganske pen, den slags dame du ville snudd deg etter på gaten. Jeg har selvsagt aldri turt gi henne så mye som en femmer, men en gang så jeg en full punker vrenge lommene sine og skjenke henne alt han eide; lommebok, jakke, støvler og en veske full av gjenstander jeg vanskelig kunne se for meg ha noen annen verdi enn affeksjon og underholdningsverdi. Så løp han avgårde i bare boxer og singlet, mens han bannet og sparket i bilen til en taxifaen som hadde sett sitt snitt, og var villig til å ta en sjanse og plukke opp den skjorteløse samaritanen.

Tydeligvis var han også en mann av prinsipper, kjenner jeg typen rett hadde han også gjort det til sitt overordnede prinsipp, å prinsipielt stå for det motsatte av de prinsipp en mann med hatt, en politiker eller en facebook-gruppe prinsipielt ville mene.

Selv har jeg få, om noen, prinsipper verdt snakke om. Jeg er livredd dem. Jeg foretrekker å se på det slik Oscar Wilde gjorde det ; jeg liker mennesker bedre enn prinsipper, og jeg liker mennesker uten prinsipper bedre enn noe annet i verden.

Det er tydelig på meg at jenta som arvet skinnjakka til den prinsippfaste blitzeren, har fått svært stusslige betingelser i forhandlingene med sine fagforeningspamper. Støvlene fikk hun nok aldri beholde, heller ikke visa-kortet som kanskje lå i lommeboken hun ble skjenket. Kanskje fikk hun beholde vegetarsandwichen punkeren hadde latt glemme i lommen, kanskje hundehalsbåndet han hadde glemt ta på seg.
Allikevel blir hun altså sittende, akkurat slik hun har fått beskjed om av bakmennene, de som skal bekjempes med annen mynt, som i ingen mynt i det hele tatt.

Her en dag var også Dagsrevyen på hjemmebesøk hos en rom-families hide-out, like utenfor Oslo sentrum. Under motorveien som fungerer som innfartsåre til Oslo er det blitt stablet sammen søppel, sten og papp til noe som skal ligne en bolig. Innimellom avføring, rotter og tomme yogourtbeger lå noen madrasser som - i følge repporteren - skulle huse 15-16 mennesker. På ti skitne kvadratmeter. Ikke særlig forskriftsmessig dette heller.

Disse menneskene ignoreres altså, i beste fall, av prinsipp.
Da vil de vel bare forsvinne av seg selv, akkurat som knarkerne vil forsvinne av seg selv bare vi ikke forsyner sjefene deres med flere mynter. Andre er rettferdige mål for latterliggjøring og harme på fotgjengerfelt og trikker, ingen vil lenger reagere med annet enn humring om du skulle tiltale fanten som igjen og igjen tigger penger av deg med et fuck-off eller et lett dytt. Slik er det også over hele Europa, romfolket blir jaget fra søppelhaug til søppelhaug.

Det er rettferdig, det er til deres eget beste, det er av prinsipp.

Dette må ha vært en digresjon. Det var vel ikke dette brått jeg skulle komme med når jeg først bestemte meg for å blogge bredt igjen?
Jeg skulle feire våren, ikke gi skyts til dårlig samvittighet og flåseri på bekostning av selvtilfredse prinsipper eller rumenske tiggere.

Jeg ville jo le av narkisene istede. Spandere på dem et heia! der de kommer trillende forbi Sofienbergparken på rulleskøyter med bremse på hælen.
Et ha-ha og så et hurr-a!

Det får bli neste gang. For denne gang vil jeg nøye meg med med enda et hurra, et ære være Gustav Lorentzen.. Jeg kommer ikke på noe bedre enn alt det gode som er sagt om Knudsen og Ludvigsen så jeg lar det være.

Tar gjerne imot forslag til noe å skrive om her. Neste gang vurderer jeg å hylle Maradona før VM plutselig er over og min gud har skitnet til hele sitt ettermæle. Hva synes du? Et VM-innlegg fra Bård neste gang?