Hei igjen.

Hei.

En sommer er blitt kald siden sist jeg skrev noe her. Jeg skal skjerpe meg.

I alle fall har jeg flytta til Oslo siden dengang. Jeg studerer litt da, og så jobber jeg. Og så videre. Uten og prøve å unnskylde meg selv- så ser jeg jo at det kan virke ganske lite fornuftig å begynne på et nytt studie etter å ha forbanna og sytt over et annet i flere år allerede. Jeg synes å huske at jeg i begynnelsen av denne bloggen brukte en del dvaske avsnitt på å rakke ned på både bygdelivet og studentlivet. Men du vet. Jeg må jo også innrømme at det å være bombastisk er en kunst jeg ofte brenner meg meg litt på når jeg forsøker. Oslo passer meg kanskje bedre, som Volda nok passet best der og da. Men det er liksom litt mer av alt her. Både på godt og vondt selvfølgelig.

Jeg fant ut at det ville være ganske jålete, og ikke minst tåpelig å si jeg var blitt for gammel til å begynne på noe helt annet enn barnevern og litt vag pedagogikk. Litteraturvitenskap liksom, trenger jeg egentlig ta opp studielån for å lese bøker? Heldigvis har jeg et visst overlevelsesinnstint, så jeg bruker utdannelsen for halvparten av det den er verdt og får jo smakt enda litt til på arbeidslivet.

Innimellom vanker jeg på blindern også, blant flittige idealister, eller like flittige realister -som alle kjemper for sin sak og gjør det med beundringsverdig engasjement. Noe slikt har jeg aldri kunnet skryte av å ha. Ikke nå heller. Jeg nøyer meg med å høre på dem, følge med på de bestemte skrittene fra kaffeautomat til kaffeautomat, fra forelesning til forelsning. Eller så spionerer jeg på de som aldri tror de får lest nok, eller de som ganske enkelt ikke leser noe. Jeg er ikke blitt flittig siden de glade voldadager heller, jeg slurver, leser for lite og for ustrukturert, jeg leser det som jeg mener er virkelig bra, og googler de verkene som jeg ikke orker lese men vet jeg burde ha slitt meg i gjennom.

Så. Bortsett fra skole og jobb daffer jeg. Spiller litt fotball på de glade Oslojuvelene. Og titter på alle folka som er overalt. For folk er det jo overalt. Her som hjemme. Nesten i alle fall.

En god venninne har spurt et par ganger om jeg kan skrive noe her om det å skulle være voksen. Jeg aner ikke jeg. Nå er heldigvis ikke det å være voksen et skjellsord eller noe som skal få en til å føle seg gammel heller. På skolen leser jeg om dannelse, hva det vil si å utvikle seg som menneske og samfunnsborger, hvilke veier man må gå for liksom å ta de rette valgene. Problemet er at ingen av dem blir enige om hvor man skal ta til høyre eller bare fortsette rett fram. Om man utvikler seg rett ved å ta lange utdannelser eller bygge, bo og lage et liv - ikke bare for deg selv, men for folka rundt deg. Om man skal reise langt og lenge eller spikre et hus med et hvitt gjerde og plante en flat grønn plen. Jobbe for kost losji i fattige og varme land eller skaffe både kost og losji til deg og dine.

Igjen. Jeg aner ikke. Dessuten blir jeg svimmel og altfor pompøs når jeg begynner å tenke slik. Dessuten er det heldigvis ikke sånn at noen kan fortelle noen hvilken måte som er den rette å gjøre det på. Å bli voksen. Jeg har, takk Gud, enda ikke sett en selvhjelpsbok som flåsete guider oss gjennom det. Ofte er heller ikke valget så tydelig , egentlig tror jeg ikke noe oppdager de virkelig er blitt voksne før lenge etter de virkelig ble det.

Vel. Nok føleri. Jeg skal i alle fall prøve å oppdatere litt oftere. Dessuten har jeg bitt i meg jåleriet og funnet tilbake til facebook. Jeg hadde selvsagt langt mere dødtid en jeg klarte fylle med nettaviser og blåfilmer.

Vi snakkes.
Bård.

Forever until the end?

Halla.

Et lite skrik i natten, mellom jobb, The Wire og annet vas. Jeg lever ut skiensommeren om dagen, skåler på Lektern og ler litt av alle planene som spikres feil i og rundt sentrum. Dessuten vet jeg ikke om dere har lagt merke til det, men det virker som nok en kunstner har fått fritt leide i den lille byen vår.

Først må jeg jo skryte litt. En kveld jeg skulle hjem, sikkert fra den lille utelivsmunningen som strømmer ned mot bryggene, oppdaget jeg en slags banner som hang fra det gamle Norske Bank bygget og over til bokhandleren. Den hang for sikkerthets skyld opp ned, slik at jeg holdt på å dette bakover da jeg forsøkte å lese hva det sto der. " Du skal ikke komme syklende ut av skogen og tro at du er noe", sto det der. Morsomt, ikke sant? Det er det. Det er ikke verre heller, for det jo like sant som det er presist. Du skal faen ikke komme syklende ut av skogen og tro at du er noe. Det er verken jantete eller breialt. Det er bare sånn.

Hvem kunstneren er vet jeg ikke, kanskje har jeg heller ikke tatt meg bryet av å finne ut hvem som har hengt opp dette. Uansett hvem det er tror jeg hun har tatt seg litt bedre tid med det som må være den lille perlen i sentrums onde stesøster. Jeg går da selvsagt ut i fra at det er det samme personens verk, uten at har giddet sjekke det heller. Med enorme blokkbokstaver kastet opp på taket på en gammel Unionbygning står det i alle fall skrevet " Forever until the end ". Rett og slett.

Hva faen?

Hva betyr egentlig noe slikt? Jeg ser jo at det tar sikte på å være noe litt mindre banalt enn for eksempel - Billige bananer, men allikevel. Jeg synes rett og slett det er noe pompøst bullshit. Store ord som ikke er annet enn en jålete tittel på en film TvNorge eller Hallmark kunne ha sendt en formiddag. Om jeg skulle være godtroende og lyttet med det gode øret ville jeg kanskje få dette til å være et forsøk på å få folk til å tenke seg litt om. En fantasiløst sådan. Tenke på hva vet jeg ikke. Hva det nå er folk tenker på når de reiser på fisketur alene, eller spiser litervis av is og ser på Ungkaren. Tiden, livet, bensinpriser og sånn.

Det er jo flott, forsøket til kunstneren. Hensikten mener jeg. Men likevel a? - Forever until the end. Noe sånt som - for alltid til slutten- blir det ikke? Det er jo et paradoks i seg selv. For tanken på for alltid og tanken på en slutt er jo grunnleggende forskjellige. At en setning er tremeter høy, gjør ikke at den betyr noe mer enn bokstavene på et nedtagget kumlokk.

Er det gått fra Peer Gynt brent i stein til dette her?

Er det bare meg? Er jeg så tåkete om dagen at jeg ikke evner få noe meningsfullt ut av dette, i det minste noe litt fint eller litt trist. Jeg blir bare stående å måpe, riste overbærende og ganske formanende på hodet.

Kanskje er det jeg som er idioten, kanskje får kunstneren det akkurat slik hun vil der jeg står og føler meg litt dum, lett provosert og ganske morragretten.

Jeg tar meg likevel den friheten og fortelle noen hva jeg mener om det. Uten verken erfaring om eller peiling på slik kunst. Kunst i det hele må jeg vel innrømme. Jeg synes rett og slett det er noe forbanna vas. Med så mange sitater verdt sitere, så mye vakkert som er blitt sagt så er det dette som skal være tittelen på sommeren vår?

Vel. Nok om det. Skienssommer. Det finnes ikke noe galt i det. Dere vet hva jeg snakker om. Alle dere som vet å sette pris på skjærgården og strendene noen steinkast unna. På Tante Sofie, Mets eller frisbee på bakkestranda. Eller de av dere som nyter en av tusen hvitmalte verandaer eller blomstrende bakgårder, alle som skåler i Lundetangen og som driter i om Porsgrunn har Bratsberg brygge så lenge vi har Lektern og kan pisse i vannet uten at politiet stjeler feriepengene våre. Vi koser oss i Grenland. Dønn røddig.

Til onsdag skal jeg rafte. For første gang i mitt tørrskodde liv, jeg gleder meg som en bikkje. Så vi snakkes nok, om jeg husker redningsvest og tørre sokker. Da er det jeg som kommer syklende ut av skogen og tror at jeg er noe. Sånn.

B.

Ikke på gresset.

Hei.

Nå er det virkelig blitt lenge siden. Jeg tar den. Det er den forbannede sommeren, alt bare sklir ut og ingen vet riktig hva klokka er. Hvorvidt det regner eller stråler sol, har egentlig ikke så mye med saken å gjøre. Man blir døsig. Trett. Og jeg har vært skikkelig elegant, sørget for at jeg skal jobbe hele sommeren. Opp klokken seks, på med vottene, se frostrøyken skli over skienselva. Men, men. Det er jo ikke akkurat sånn at jeg har jobbet opp noe særlig feriesamvittighet de siste månedene, langt der i fra. Men juli er en vrien måned å våkne opp på.

Den noen alkoholiserte forfatteren Ernest Hemingway flyttet ved begynnelsen av 2. verdenskrig til Cuba. Smarte tunger, eller kanskje bitre svirebrødre- forteller om Hemingways fiskeskøyte, som ikke lenger luktet særlig fisk. Istede fylte han båten opp med tønner av daiquiri og et betydelig våpenlager, for så å speide kysten av Cuba for tyske ubåter. Kanskje tenkte han på den gamle mannen og sverdfisken, mens han lesket Papa Doble under den svinevarme solen. Om han fikk napp vet jeg ikke, fest var det i alle fall.

Hva dette har med noe som helst å gjøre vet jeg egentlig heller ikke, men det er jo en litt alternativ måte å ta ferie på da. Noe annet enn cruisetennis eller sydensynder. Jeg tar det litt mer med ro, jeg har hverken sprittønner eller automatvåpen, men kunne godt tenkt meg en trehytte utenfor allfarvei eller noe slikt. Et stille vann; hele den pakka der. Lugne kvelder hvor alt er helt, helt stille. Myggstikk på øyelokket og jäger i koppen. Bare tusle rundt og spikke pinner. For pinner er det nok av. Men jeg vet jo det ikke blir så mange slike dager. Jeg kan jo ikke planlegge, jeg er død etter det jeg nå har lært er en vanlig arbeidsuke. Og så har man jo lunter å tenne, kroer å brenne. Først var det vår, så ble det sommer. Kveldene er fortsatt trege, de sleper seg mot helgen; men de lengre, de er tørstere, de er ekstra gode. Men det er fortsatt close race mellom kanoen og dørvaktene på Mets.

Virker jeg bitter?

Er jeg sår fordi jeg skal skyfle bort ferien på arbeid.?

Jeg er ikke det ass. Man må gjøre bot for bedring, jeg forstår det. Skippertakene jeg så mange ganger før har lent meg til, trøstet meg med og drukket meg full på vegne av – virker ikke lenger være på min side. Så da blir det fort slik, fornuft og sånn; noen forsøk på å stikke nesen frem først og snuse litt på terrenget, slik at man ikke peiser på og setter partyteltet i gjørmete nedoverbakke. Men jeg er jo en lat faen. Så vi får se hvordan det går.

En riktig god sommer til dere alle! Det blir jo festeligheter, det blir varme strender, lyst på vei hjem fra nachspiel, nydelige gamle kjente, kald vin og reker, alt det der. Og så blir det høst og jeg skal på skole. Mer å syte over, nye oppgaver man kan drøye. Men vi snakkes vel før den tid.

Klapp, klapp.

Mine baller, dine baller..

Tønner med majones!

En av gutta på laget, la meg kalle han Lille-Krampa, og for ordens skyld Hansen, mente jeg skrev for lite om sex her. Om knulling lissom. Jeg klarer heller ikke det. Sorry Mats. Jeg blir fort brydd for fort, jeg tør ikke en gang prøve på noe så utleverende. Men jeg registrerer jo at andre gjør det. Sexologer og sånn. Ofte ikke det en gang. Faktisk så holder det å ha vært med i en kolafjern pornofilm, eller kommet på tredjeplass i en reality, så kan du utale deg om alt fra kjønnsvorter til milfbanging på kjøkkenet i riksaviser og radiokanaler. Flere lørdager har jeg sittet ved et sent frokostbord, og fått servert flauser og pinlige forsøk på å være vulgær men samtidig morsom på selveste flaggskipet i norsk radio. P3. Juntafil liksom. Misforstå meg rett nå, jeg vet jo at mange har spørsmål om ting det er flaut å spørre foreldre eller kompiser om. Spørsmål om kjønnsykdommer, graviditet, ener’n eller toer’n. Disse fortjener jo svar, gode svar. Men kan ikke disse svarene komme fra folk som har peiling, folk som har annen bakgrunn enn fingring i VIP-badstua på Hemsedal eller store pupper? Fine pupper forøvrig. Jeg trenger jo ikke sparke i alle retninger.

Jeg er kanskje fisefin eller kjedelig. Kanskje er det jeg som ødelegger for alle andre. Men det finnes jo de som skremmes i alle retninger av slikt. Sekstenåringer som hører så mye om hvordan ting skal gjøres, hva som skal være riktig, at fylla i Amsterdam plutselig høres ut som en litt enklere løsning. Og det er jo litt trist da.

Ja, det var igrunn bare det. Jeg måtte rive meg løs fra bacheloroppgave og snusbaking der, fortelle dere alle hva som virkelig er hva. Jeg vil ha musikk på radioen, og helst noe annet en ti-i-skuddet på repeat. Men FK Fotball er morsomt da. Det er jo det..
Vi snakkes.

Gjøglern.

Hei!

Nå er det på tide å komme i gang. Norsk virkelighet, de dagene som helst skal være så like at man kan kalle dem for hverdager. Dessuten blir det vår og sånn. Øvingsleir, danskebåter. Snart norske flagg og russesleppet. Ivrige studenter og kurshjemsøkte som opplever å bli hysjet på der de gråter fortvilte tårer over bøkene. Lesesalen vender seg mot dem; hold kjeft for faen, det er andre enn deg her. Vi føler jo med dere, det er ikke det. Men det går bra vet du, går det ikke første gangen så prøver du bare igjen. Går det ikke da heller så prøver du noe helt annet.

Jeg er akkurat kommet hjem fra en ganske hensiktsmessig treningsleir i det fagreste av det fagre, Aalborg, Danmark. Om noen dager starter jubelsesongen 2008 på Herkules kunstgresskledde, men like fullt grønne dekke. Det er Gulset som kommer på besøk, jeg vet guttane vil gjøre alt for å sende Einarenrottene tilbake til sine ihjelbrente garderober med de røde halene sine gjemt i mørke, skumle hulrom. Vinne skal vi i alle fall.

Sånn rent personlig burde jeg egentlig vært godt i gang med en bachelor oppgave og jeg burde absolutt vært på minst et jobbintervju. Men du vet, ofte er det litt enklere og sparke seg selv i ræva når det går mot stengetid og glasset nærmer seg halvtomt. Skippertak kalles det jo. Jeg tipper jeg har nevnt det tidligere. Kanskje blir det til og med litt universitetsstudier på Blindern fra høsten av, om barnevernskontorer og skiensmørket blir for tungt å bære.

Nå er jeg på nok et lynbesøk i Volda. Obligatorisk vøttø. Det motsatte av fri vilje, studenters skrekk, lektorer og professorers automatvåpen. Etter å ha tatt buss og fly utallige ganger valgte jeg nå en ganske snasen variant. Jeg kjørte trailer. Jeg satt i det minste på. Med syv tonn fisk i ryggen dundret vi tvers over landet. Stekte poteter til middag, obligatorisk countrymusikk og nirøyking av røde prince. Vi så trollveggen og andre stupbratte fjellsider speile seg i romsdalssjøene og jeg lot meg bedøve av den norske naturen som matchet et stadig mer oransje himmelvelv. Til og med hjorten hadde møtt frem i veikanten for å heie oss frem der vi hamret løs på den urnorske landeveien. Takk for turen , det var virkelig en fornøyelse.

Hva mer? Jeg forsøkte å forlate selveste facebook her en dag. Det var et godt forsøk. Facebook lar deg ikke slette profilen, du kan få lov til å deaktivere den, det er det. De lar deg altså ikke legge på, men du blir satt på vent, for alltid. Eller i det minste til internettet forsvinner, til den dagen kongen får vinger og Jesus blir statsminister. Vi er fanget i en hule vi verken kan, eller kanskje vil komme ut av. En mørk hule fylt til randen av sosiale sladrespeil og tastatursjekking. Fuck it. Det får bare være.

Inntil neste gang så hei. Håper du eller dere fortsetter å titte innom her. Kanskje legge igjen en kommentar, kanskje gi meg noen tips om hva jeg burde skrive om eller hva jeg burde se til helvette og holde meg unna. Det er bare å bli med.

Bård.

Full fart vøtt...

Hei!

Det er ikke blitt så jevnlige oppdateringer som jeg hadde satt meg fore, men det vel igrunn ikke skjedd så mye enda heller? Det er blitt medio februar, det begynner såvidt å lukte vår innimellom lusne byger og blitzkalde formiddager. I det hele tatt har jeg begynt å komme i gjenge igjen.. Akkurat NÅ er jeg i Volda, men skal heldigvis tilbake til østlandet om noen få timer.

En ting som er på sin plass akkurat idag er en gratulasjon til Mats og Anette som ble foreldre for et par dager siden. De var, om ikke først ute, så iallefall en av de første i rekken av en rekke store mager som venter på å finne seg sjæl igjen. Det er en babyboom i Skien, jeg mistenker jentene for å sitte sammen på kafeer og snakke babyspråk med hverandre mens gutta ser på fotball og gauler vokaler i fylla, jeg mistenker dem for å planlegge kull på barneskolene rundt omkring i byen om et halvt dusin år. Jeg mistenker dem, men jeg anklager dem ikke. For det hele er jo vakkert; nye borgere, nye sjarmører, nye mødre og fedre. Plutselig er det hele så klart, man er blitt voksen og skal gjøre voksenting. Man skal gå tur på søndagene og være våken om natten, man skal gå på jobb på mandag og betale regninger den 15. Det er slik det er, jeg orker ikke engang tanken på å stille meg i opposisjon til noe slikt. Det er menneskelig natur å ville slappe av med de man best kan slappe av med. Hurra for trillevogner og babygulp:)

Veeeeel. Jeg er som sagt i Volda for øyeblikket, et svipptur opp for å møte opp på det obligatoriske og ikke glemme hvordan den lille kjempen Rotsethornet våker over Volda Stadion. Men snart er det slutt, et par besøk til nå så er det virkelig slutt. Snart kan jeg legge bager i skapet og ikke sjekke flytider eller nattbusser hver annen uke. Snart kommer mai den skjønne milde og jeg er ferdig utdannet. I alle fall fått tatovert en bachelorgrad på skulderen. Det er en god følelse og jeg er tilfreds. I morgen skal jeg til lillebror å drikke noen øl, rølpe litt og skrike ukvemsord etter gamle damer og psykisk utviklingshemmede. For vel er jeg snart 25, men det gjelder å gripe de dagene man kan, de dagene hvor etableringslån og søndagsturer kun er aske i begeret..

Vi pratas..

Heeeeisann!

Godt nyttår og sånn!

Lenge siden sist, jeg beklager kanskje det.. Det ble slitsomt å skulle publisere noe fra Kenya, jeg fikk ikke triksa til noen bilder, og jeg klarte naturligvis miste min dyrebare USB-penn.. Men men..

Nå er jeg endelig hjemme da. Jula har vært som jula ofte er. Mett, fråtsende og klissvåt. Jeg er vel ikke den eneste som har svømt i ribbefett og klirret høyt med linjeakevitten. Forhåpentligvis er jeg heller ikke den eneste som har sovna fra et og annet vorspiel eller lagt seg uten å vite helt om man ligger oppå eller under senga. I det hele tatt har jeg tatt min rolle som et symptom på den sykdommen jula er svært svært alvorlig. Jeg har pynta meg, drukket mer enn jeg tåler og vært bajas på Mets..

I løpet av desember har vi shoppet for 41,5 milliarder kroner, av dette regnes det at ca 12.4 milliarder er blitt brukt på ren juleshopping. Jeg er ikke noen matteracer, men man trenger strengt tatt ikke være det for å se på slike tall og himle litt med øynene. Jeg ønsker ikke være noen gledesdreper eller grinete gammel gutt, men dette må i mine øyne betraktes som en sykdom. En hysterisk orgie av stressende mødre, fortvilte minstepensjonister og spikkende studenter. Jeg trenger heller ikke fortelle dere hva slike summer kunne gjort for mennesker som virkelig trenger det. Jeg mener naturligvis ikke at vi skal spise Mr.Lee eller gi hverandre gavepapir etter ribba, det jeg mener er at vi ikke lukker øynene mens vi sikler på silkeslipsa.

Jeg har brukt mine siste krøllede femtilapper på en glad glad jul, jeg har drukket meg full for like mye penger som et gjennomsnittlig barnehjem trenger for å brødfø 150 barn i en uke eller to.. Visst faen er jeg en fråtser, er lykkelig synder, men det jeg mener er ikke at vi skal glemme oss selv.. Vi skal ikke ha dårlig samvittighet for å ha det bra, men vi skal heller ikke glemme hvor lett det er å hjelpe andre som ikke har det bra i det hele tatt.. Scilo.org, reddbarna.no, unicef.no, folkehjelp.no.. Dette er nettsider som mye bedre enn meg forklarer hvordan man kan hjelpe andre, hvordan man gi 14 år gamle enker eller 16 år gamle alenemødre hjelp til mat og utdanning. Verden er full av organisasjoner som i pur idealisme eller i kynisk profittjag ønsker å hjelpe andre mennesker, etter min mening er det ikke så nøye hvorfor man vil hjelpe, bare man hjelper.. Kanskje er det blitt en bløt klisje, men det nytter faktisk.. Det gjør faktisk det..

Veeeeel.. Grunnen til at jeg at jeg starter det nye året med såpass stusselig tematikk er kanskje at jeg er litt grinete akkurat idag.. I Kenya har valget gått på ræva og naboer sloss mot hverandre. Befolkningen frykter et nytt Rwanda, og hvis ikke verden følger med er ikke det noen tom trussel.. Det er vel heller ikke noen trussel fra befolkningen, snarere et desperat rop om hjelp til statene som sloss om olje eller hamrer løs i umulige kriger.. Og jeg må til Volda; tro meg når jeg sier at det har jeg ikke mye lyst til.. Ikke et vondt ord om Volda, men jeg kunne egentlig godt tenkt meg å sitte skrivende på Skien Bibliotek frem til bacheloren skal leveres, jeg kunne godt tenkt meg å sovne ved siden av Vakre Vene hver kveld, jeg kunne godt tenkt meg å følge Oddrane tilbake til norges tvilsomme elite.. Jeg får trøste meg med at jeg ikke trenger være der lenge, kanskje kan jeg til og med pendle litt sånn hver tredje uke..

Jeg skal legge ut noen bilder fra Kenya.. Det var en fantastisk opplevelse, de to siste ukene kom også Tarjei og Martin ned.. Vi bodde i masaihytter, vi var med mobile helseklinikker og vi drakk blod.. Ikke Tarjei da, men det skal vi ikke holde imot ham;)

Når jeg har fordøyd alle intrykkene derifra håper jeg kanskje jeg kan skrive litt om hva som foregår der nede, hadde jeg forsøkt nå er jeg redd for det hadde blitt altfor platt og selvsagt.. To ting vil jeg allikevel si dere: Scilo, ved May-Lisa Spjelkavik og Arap Moi Childrens Home ved Justine Odoyua har gitt meg de perspektivene jeg håpet på, og de jeg ikke turte håpe på.. Jeg gleder meg til neste gang jeg våkner ved foten av Kilimanjaro.. Overskyet eller ei..

Vi snakkes snart (og jevnlig)

Nuss i panna fra Bård