Et lite skrik i natten, mellom jobb, The Wire og annet vas. Jeg lever ut skiensommeren om dagen, skåler på Lektern og ler litt av alle planene som spikres feil i og rundt sentrum. Dessuten vet jeg ikke om dere har lagt merke til det, men det virker som nok en kunstner har fått fritt leide i den lille byen vår.
Først må jeg jo skryte litt. En kveld jeg skulle hjem, sikkert fra den lille utelivsmunningen som strømmer ned mot bryggene, oppdaget jeg en slags banner som hang fra det gamle Norske Bank bygget og over til bokhandleren. Den hang for sikkerthets skyld opp ned, slik at jeg holdt på å dette bakover da jeg forsøkte å lese hva det sto der. " Du skal ikke komme syklende ut av skogen og tro at du er noe", sto det der. Morsomt, ikke sant? Det er det. Det er ikke verre heller, for det jo like sant som det er presist. Du skal faen ikke komme syklende ut av skogen og tro at du er noe. Det er verken jantete eller breialt. Det er bare sånn.
Hvem kunstneren er vet jeg ikke, kanskje har jeg heller ikke tatt meg bryet av å finne ut hvem som har hengt opp dette. Uansett hvem det er tror jeg hun har tatt seg litt bedre tid med det som må være den lille perlen i sentrums onde stesøster. Jeg går da selvsagt ut i fra at det er det samme personens verk, uten at har giddet sjekke det heller. Med enorme blokkbokstaver kastet opp på taket på en gammel Unionbygning står det i alle fall skrevet " Forever until the end ". Rett og slett.
Hva faen?
Hva betyr egentlig noe slikt? Jeg ser jo at det tar sikte på å være noe litt mindre banalt enn for eksempel - Billige bananer, men allikevel. Jeg synes rett og slett det er noe pompøst bullshit. Store ord som ikke er annet enn en jålete tittel på en film TvNorge eller Hallmark kunne ha sendt en formiddag. Om jeg skulle være godtroende og lyttet med det gode øret ville jeg kanskje få dette til å være et forsøk på å få folk til å tenke seg litt om. En fantasiløst sådan. Tenke på hva vet jeg ikke. Hva det nå er folk tenker på når de reiser på fisketur alene, eller spiser litervis av is og ser på Ungkaren. Tiden, livet, bensinpriser og sånn.
Det er jo flott, forsøket til kunstneren. Hensikten mener jeg. Men likevel a? - Forever until the end. Noe sånt som - for alltid til slutten- blir det ikke? Det er jo et paradoks i seg selv. For tanken på for alltid og tanken på en slutt er jo grunnleggende forskjellige. At en setning er tremeter høy, gjør ikke at den betyr noe mer enn bokstavene på et nedtagget kumlokk.
Er det gått fra Peer Gynt brent i stein til dette her?
Er det bare meg? Er jeg så tåkete om dagen at jeg ikke evner få noe meningsfullt ut av dette, i det minste noe litt fint eller litt trist. Jeg blir bare stående å måpe, riste overbærende og ganske formanende på hodet.
Kanskje er det jeg som er idioten, kanskje får kunstneren det akkurat slik hun vil der jeg står og føler meg litt dum, lett provosert og ganske morragretten.
Jeg tar meg likevel den friheten og fortelle noen hva jeg mener om det. Uten verken erfaring om eller peiling på slik kunst. Kunst i det hele må jeg vel innrømme. Jeg synes rett og slett det er noe forbanna vas. Med så mange sitater verdt sitere, så mye vakkert som er blitt sagt så er det dette som skal være tittelen på sommeren vår?
Vel. Nok om det. Skienssommer. Det finnes ikke noe galt i det. Dere vet hva jeg snakker om. Alle dere som vet å sette pris på skjærgården og strendene noen steinkast unna. På Tante Sofie, Mets eller frisbee på bakkestranda. Eller de av dere som nyter en av tusen hvitmalte verandaer eller blomstrende bakgårder, alle som skåler i Lundetangen og som driter i om Porsgrunn har Bratsberg brygge så lenge vi har Lektern og kan pisse i vannet uten at politiet stjeler feriepengene våre. Vi koser oss i Grenland. Dønn røddig.
Til onsdag skal jeg rafte. For første gang i mitt tørrskodde liv, jeg gleder meg som en bikkje. Så vi snakkes nok, om jeg husker redningsvest og tørre sokker. Da er det jeg som kommer syklende ut av skogen og tror at jeg er noe. Sånn.
B.
