Flere perler.

Et nytt semester. Slik er det blitt. Slik deler jeg året, selv uten å ha noe pensum å forholde meg til, ikke noe studentbevis å lene seg på.

Men noe må man lese selv om det er høst, og det er faktisk riktig trivelig hos flere bohandlere på denne siden av eksamen også. Særlig nå selvsagt.

Som for eksempel tanum på grunerløkka, bokhandlersken er så blid og koselig at du får lyst til å gi henne en klem. Det gjelder ikke den umotiverte og møkk uinteresserte tenåringen som selger brukte bøker på lundetoppen i Skien hver lørdag. For alt jeg vet riktignok, jeg har bare vært der en gang, kanskje var jeg den hundrede som spurte om pocketene virkelig kostet 10 kroner, enda det jo sto på flere skilt. Uansett så bød eskene med bøker på mye en skulle ha lest, så jeg overså den nitriste holdningen hennes akkurat like glatt som hun overså vekslepengene jeg vitterlig skulle hatt tilbake.

Du er heldig om du finner noen av disse til 10 kroner. Men du kan prøve.


Johan Harstad.
- Buzz Aldrin, hvor ble du av i alt mylderet?

Jeg begynner med Johan Harstad denne gangen også. Sist var det mange små fortellinger som fenget. Denne fortellingen er stor. Utsøkt faktisk. Johan Harstad er brilliant og jeg anbefaler egentlig gladelig alt han har skrevet.

Nrk holder i disse dager på med, eller er kanskje ferdig med, å spille inn en tv-versjon av boka. Det blir spennende, men det lover godt at de har fått med han som spiller boksetreneren i The Wire, Chad Coleman. Les boka først imidlertid, det er alltid best.

Charles Bukowski.
- Pulp.

Denne boka er av forfatteren selv "dedicated to bad writing" og ble skrevet da han var dødssyk. En detektivroman i absurditeter, proppfull av sinnsyke karakterer. Romvesener, mafiatorpedoer, frodige kvinner med forførende forslag og spredde lår. Bukowski sin bekmørke humor og ironi gjør boka akkurat passe syrlig, og gir den en æresplass i min skjeve billy-hylle.


Dag Solstad.
- Armand V.

Det tok lang tid før jeg lot meg lokke til å lese noe annet av Dag Solstad enn den hvor Ane Dahl Torp treffer Kristoffer Joner i skogen. Idiotisk av meg har det vist seg.
Norges beste kandidat til Nobelprisen skrev en dansk journalist i Politiken. På oktober.no kan du også lese hva Jonas Gahr Støhre har skrevet om boka. Jeg slutter meg til store menns store ord og innser at Dag Solstad har peiling på mye mer enn bare fotball og forvirrede lektorer. Selvfølgelig.

Prøv en eller fler. Eller finn noe helt annet. Kveldene er hvertfall lange nok. Nå som det, til det kjedsommelige, endelig er blitt høst.

To tårn.

Og se, det blev høst da du gik. Slik sa Arnulf Øverland det. Jeg bruker naturligvis flere og unødvendige ord. Mitt privilegium.

Jeg har alltid gledet meg til høsten. Alltid begynne på nytt, alltid noe spennende eller bare annerledes som skal skje. Nesten hvertfall. Jeg kommer tilbake til høsten straks, først følger et vagt og ufullkomment resymè av det som ble min sommer.

Det er blitt lite festivalliv eller eksotiske feriemål, det skal innrømmes. Jeg har jobba mye, tross alt har skattefuten fått det for seg at de skal ha mer penger av meg, og om jeg leser nøye etter så er det akkurat det de skal, så da var det, og er det, bare å brette opp ermene. Betale min andel med et surt men likefullt forsonende glis. Billedlig talt selvsagt.

To uker av juli var jeg på Jomfruland, en liten øy med sandstrender på innsiden og finslipte rullestein på utsiden. Midt på øya står to tårn, og det eldste har stått der siden 1838, men det er det hundre år yngre brodertårnet som tar jobben som selve fyrtårnet nå om dagen. Og et fyrtårn vil alltid ruve minst like stolt som et skjevt tårn eller eiffeltårn. Det spiller ingen rolle. Tårn er tårn.

Planen min var å tappe øl, vaske tallerker og rydde bord på Haga Kystkafe, slik at jeg kunne tjene litt penger samtidig som jeg fikk noe som lignet en ferie. Og planen fungerte fett den, tror jeg i alle fall. Det som skulle være lønning visner nok bort i barregninger, men det får bare være.

Jomfruland er en øy med en helt særegen personlighet, det sier jeg riktignok uten å ha andre øyer å sammenligne med, men den er det.

Rundt omkring tusler intetsigende, trege kuer. Man skulle ikke tro det gikk ann, men kuene kommer snikende på Jomfruland, plutselig er de der, store og dumme. Trikset var visst å spenne en spade over panna på dem, da skulle de stikke. Det fikk jeg heldigvis aldri prøve.

Til og med døgnet forvirres av livet på jomfruland. I mitt, og mange andres tilfelle, var det fordi vi jo jobbet til nærmere midnatt, ofte hvertfall, og dermed startet vorspielet rundt de tider. Hvis jeg mot formodning hadde fri hele dagen lot jeg ikke det ødelegge min nye døgnrytme, men satt pent og pyntelig med pils og en bok og ventet på at de andre skulle bli ferdige slik at jeg slapp drikke alene. Det slapp jeg heldigvis uansett, for Haga Kystkafe bød, på de snaue to ukene jeg var der, på et imponerende spekter av trofaste stamgjester, alle eksentriske i større eller mindre grad, alle verdt flere gode historier.

Og selvsagt og ikke minst; gode besøk av gode grenlendinger med følge.

Vanligvis stikker jeg skjeldent på nachspiel, men på Jomfruland fantes nesten ikke annet enn timesvis med nachspiel. Fyrverkeri fra lysthus, balanserende trubadurer på takene og full spurt på rullestein. Til solen står opp. Og med fare for å virke pretensiøs eller vikle meg inn i klisjeer jeg ikke finner veien ut av, må jeg nevne soloppgangen på Jomfruland.

”Alltid er det på jorden et sted soloppgang ”– sa Andre Bjerke. Også på Jomfruland.

Flere netter ble vi sittende på rullesteinene, med bål og steinkasting i hverandres ølglass. Det er noe beroligende, eller foruroligende, alt ettersom, i det å stirre utover sjøen som veltet seg fra Skagerak, mens man ser himmelen er lyseblå, nærmest hvit fra øst mens den samtidig grunner ut i mørkelilla langt mot vest. Et blått fargekart, sånn du får før du bestemmer deg for hvilket malingspann du skal ta med deg hjem.

Og så kommer sola. Selve sola. Og det er på tide å gå og legge seg.

Takk til alle dere glade menneskene på Jomfruland, det ble to slitsomme uker, men det sto til forventning og mer til. Bortsett fra barregninga. Den så jeg komme.

Til slutt stormen som slo mot oss den siste natta - meg, Joker og St. Michael , klissvåt og brakende med all sin vrede og mørke. Det var litt av scene, det må det ha vært.

Jeg får ikke sagt nok om denne øya, eller om rullesteinene, men dette får være noe. Og noe ble da nok.

Jeg håper de får ryddet oljen, jeg håper dere fortsetter spille Michael Jackson noen måneder til, og så, så er sommeren over. Om en liten stund da.

Og så blir det høst der vi går. Det blir ikke så mye om høsten i dette innlegget da, jeg løy.

Jeg er en stor fan da, det skal sies. Av høsten.

Vi snakkes snart, snarere enn sist, men ikke så snart.

Bård.