This is Africa

God dag..

Nå har jeg snart vært i Kenya i to mnd.. Dagen er fortsatt varme, verandaen er fortsatt lugn og hjemme er fortsatt et sted lang, langt borte.. Men julen er jo alltid rett rundt hjørnet, det er en trøst.. Jeg har begynt å få en litt mer bestemt følelse av hva Afrika er, hva det ønsker å bli og hva det er som hindrer kontinentet i å nå sitt potensial.. Jeg er selvsagt ingen ekspert, ikke en gang en kjenner, men jeg har i det minste fått mitt eget syn på forholdene er, og det er da enda noe.

Det er et nært forestående presidentvalg som preger overskrifter og gatebildet i Kenya, selvsagt i tillegg til Sør Afrikas rugbygull og turistkåte gateselgere.. De gamle konene som steker maiskolber i veikanten, postkortselgerne, maratonløperne, hotellpikkoloene og de alltid blide taxisjåførene; alle diskuterer de høylytt og med sedvanlig engasjement hvilken retning Kenya burde ta.. Til forskjell fra nordmenn, har faktisk kenyanere mye rettmessig og klage over.. Annet enn dyr sprit eller bomstasjoner i det minste.. Forventet levealder her bikker så vidt 40 år, fattigdommen er altoverskyggende og det offentlige er gjennomkorrupt.. Alt fra vannverket til politistyrkene meler sin egen kake fremfor å gjøre jobben sin rederlig.. Selv personer som forsøker å selge brukte badedrakter eller leirsjiraffer må betale avgifter til uniformer og offentlige tjenestemenn for å kunne sitte noenlunde trygt i bodene sine.. Da er det ikke lett å forstå betydningen av profitt.. For folk flest, som lever under og kanskje så vidt over absolutt fattigdom, ca 1 US Dollar for dagen, er forandring og tegn på utvikling helt elementært for husfred og fortsatt optimisme.. Det er vanskelig for meg å tro på lovnadene om at Kenyas økonomi er i riktig utvikling, i alle fall når man ser forholdene i slummen, der opptil 10 personer ofte kan bo i etroms skur, skjeldent større en 4-5 kvadratmeter.. Og bare i slummen i Nakuru bor det nærmere 1.000.000 mennesker.

Det viktigste spørsmålet i valgkampen er, så vidt jeg har forstått, løftene som gis eller ikke gis om en fullverdig gratis utdanning for alle.. For at Kenya som nasjon, og Afrika som kontinent skal kunne stå støtt på egne ben må de kunne utdanne egne kompetente fagfolk.. Og det er ikke bare i de rikeste familier man finner potensielle leger, lærere eller mennesker med visjoner og ideer om utvikling.. Det gjenstår naturligvis å se om løftene holder mål, om det er Raila eller Kibaki som blir sittende med kommandoen.. En politiker er tross alt alltid en politiker, også her i Kenya- kanskje spesielt her i Kenya.

Jeg så Tv-aksjonen i Norge samlet en feit slump med penger til UNICEF sitt arbeid for AIDS- rammede kvinner og familier i Kenya.. Tro meg når jeg sier at disse pengene kommer godt med, folk faller som fluer og mange kvinner foretrekker faktisk å dø av AIDS som følge av prostitusjon, fremfor å la barna sine legge seg sultne hver eneste kveld.

Her trengs holdningsendring, det behøves informasjon, medisiner og opplysning, men først og fremt må kampen mot fattigdom i den tredje verden taes på alvor. For av fattigdom næres desperasjon.

Vel vel.. Det får kanskje være nok blodalvor og mørke avsnitt.. Det er nemlig så mye livsglede og humor her at det er vanskelig å henge med hodet.. For min egen del koser jeg meg like mye som jeg lærer.. Jeg drikker godt og billig øl og har gjort noen røverkjøp både av sko og dresser.. For dere som kjenner meg så er ikke røverkjøp det jeg pleier å være aller best på.. Det spørs nok om jeg ikke må bli bruktbilselger eller eiendomsmekler for å gjøre nytte av shoppingstreaken min, eller så må folk der hjemme få ræva i gir og gifte seg, slik at det byr seg anledninger til å ikle seg dress og stille seg i den alltid frie baren.

Ellers a? Håper alt er vel.. Jeg kommer tilbake med mer, det gjør jeg nok helt sikkert.. Frem til da skal jeg unngå sorte t-skjorter, herje med barna på hjemmet og lære enda mer om Kenyas ups and downs .Men mest av alt skal jeg tenke på dagen når jeg møter Vakre Vene på Gardemoen , lar snøen smelte på tungen på vei ut i bilen og tre kjappe timer hjem til søvnige, men gode Skien.

Vi snakkes snart.

Bård.

Hallo Hallo..

Habari!?

Forhåpentligvis blir dette er litt mer konstruktivt forsøk på blogging aus Afrika..

Det er nå gått litt over tre uker og jeg må vel kunne si at jeg har funnet meg godt til rette her i Kenya.. Vi bor i et koselig murhus med gassovn og uten varmtvann.. Uten at det er noe problem i grunn..

Vi har en utsikt som kan blåse deg over ende; frodige Lake Nakuru med alle dens flamingoer, og ikke minst alle dens naboer.. Firbente, nebbete, stripete og korpulente.. For ikke å snakke om bavianfamilien som jeg tok på fersken i det de raidet noen av naboenes maisåkre her om dagen, jeg trenger vel ikke forklare humoren i den gjengen, hysterisk! Bavianene stakk faen ikke før nabolagets hjemmevern nærmest måtte lapse til deres lusete bakhoder.. Så jeg har forelsket meg i verandaen utenfor rommet mitt, der jeg slurper i meg Tusker-øl og speider etter sinte nesehorn eller antilopeballerinaer.

Afrika er et spesielt kontinent, akkurat som Kenya er et spesielt land.. Det er mye støv, søppel og livsforaktelig trafikk.. Vi skiller oss visst en smule ut her, noe som gjenspeiler seg i slibrige tilrop til jentene, og ”Mizungo” til oss alle.. Som for øvrig betyr noe slikt som ”hviting”.. Det er egentlig litt slitsomt, men det er vel ikke annet å forvente.. Vi er tross alt fire bleikansikter i Afrika, ikke all verdens solslikking kan forandre på det.. Og bevares; folk flest er hyggelige og hilser blidt..

Barna på barnehjemmet er en utrolig sprudlende gjeng, man skal lete lenge etter en slik livsglede.. Spesielt med tanke på deres hittil ihjelslåtte barndom, år av faenskap som har dannet konturene av deres ennå korte liv.. For hver dag jeg tilbringer på barnehjemmet kjenner jeg at jeg blir mer og mer optimistisk på hele kontinentet Afrikas vegne.. Både takket være barna og ikke minst personalet der, som jobber uten å vite om de får lønn neste måned eller om de har råd til å fø hele hjemmet neste uke..

Barna røsker i rødskjegget mitt og ler godt av min hvitemannsrytme de gangene jeg forsøker å danse som dem.. De takler bakfra og de bruker meg som et sprell levende klatrestativ.. Det er i det hele tatt svært fornøyelig, og jævli slitsomt.. Jeg er som regel i seng rundt cæsartid, hvor jeg hører litt på ipoden og leser litt før jeg er i dyp lala salama rundt halv ti..

Det er merkelig, jeg har alltid sett på meg selv som et stolt b-menneske, nå er jeg plutselig oppe og spretter like etter syv hver morgen.. Jeg galer i kor med hanekoret som danner soundtracket til vårt nabolag og jeg er nesten ikke gretten en gang! Mennesket er av natur voldsomt tilpasningsdyktig har jeg merket, noe som kanskje er en trøst til alle dere der hjemme som fryser ballene av dere nå som store stygge november nesten nærmer seg..

Vel, jeg skal komme med mer.. Om et par uker er det safari, og det har jeg gledet meg til siden jeg fikk vite om mulighetene for afrikapraksis… Det gjør også at tiden løper litt fortere, for selv om dette er et eventyr jeg kommer til å huske til jeg blir gammel og dement kjenner jeg at jeg er langt, langt hjemmefra.. Langt fra Odds vei mot adeccon, fra ferskt brød, fra sammenhengende asfalt, fra varmtvann, fra bredbånd, fra mets og først og fremst fra Vakre Vene..

Spis godt i høstmørke.. Vi høres.. (det kommer bilder, internettet et ikke helt til a stole pa akkurat idag gitt bare..straks! )

Bård..