Full fart vøtt...

Hei!

Det er ikke blitt så jevnlige oppdateringer som jeg hadde satt meg fore, men det vel igrunn ikke skjedd så mye enda heller? Det er blitt medio februar, det begynner såvidt å lukte vår innimellom lusne byger og blitzkalde formiddager. I det hele tatt har jeg begynt å komme i gjenge igjen.. Akkurat NÅ er jeg i Volda, men skal heldigvis tilbake til østlandet om noen få timer.

En ting som er på sin plass akkurat idag er en gratulasjon til Mats og Anette som ble foreldre for et par dager siden. De var, om ikke først ute, så iallefall en av de første i rekken av en rekke store mager som venter på å finne seg sjæl igjen. Det er en babyboom i Skien, jeg mistenker jentene for å sitte sammen på kafeer og snakke babyspråk med hverandre mens gutta ser på fotball og gauler vokaler i fylla, jeg mistenker dem for å planlegge kull på barneskolene rundt omkring i byen om et halvt dusin år. Jeg mistenker dem, men jeg anklager dem ikke. For det hele er jo vakkert; nye borgere, nye sjarmører, nye mødre og fedre. Plutselig er det hele så klart, man er blitt voksen og skal gjøre voksenting. Man skal gå tur på søndagene og være våken om natten, man skal gå på jobb på mandag og betale regninger den 15. Det er slik det er, jeg orker ikke engang tanken på å stille meg i opposisjon til noe slikt. Det er menneskelig natur å ville slappe av med de man best kan slappe av med. Hurra for trillevogner og babygulp:)

Veeeeel. Jeg er som sagt i Volda for øyeblikket, et svipptur opp for å møte opp på det obligatoriske og ikke glemme hvordan den lille kjempen Rotsethornet våker over Volda Stadion. Men snart er det slutt, et par besøk til nå så er det virkelig slutt. Snart kan jeg legge bager i skapet og ikke sjekke flytider eller nattbusser hver annen uke. Snart kommer mai den skjønne milde og jeg er ferdig utdannet. I alle fall fått tatovert en bachelorgrad på skulderen. Det er en god følelse og jeg er tilfreds. I morgen skal jeg til lillebror å drikke noen øl, rølpe litt og skrike ukvemsord etter gamle damer og psykisk utviklingshemmede. For vel er jeg snart 25, men det gjelder å gripe de dagene man kan, de dagene hvor etableringslån og søndagsturer kun er aske i begeret..

Vi pratas..

Heeeeisann!

Godt nyttår og sånn!

Lenge siden sist, jeg beklager kanskje det.. Det ble slitsomt å skulle publisere noe fra Kenya, jeg fikk ikke triksa til noen bilder, og jeg klarte naturligvis miste min dyrebare USB-penn.. Men men..

Nå er jeg endelig hjemme da. Jula har vært som jula ofte er. Mett, fråtsende og klissvåt. Jeg er vel ikke den eneste som har svømt i ribbefett og klirret høyt med linjeakevitten. Forhåpentligvis er jeg heller ikke den eneste som har sovna fra et og annet vorspiel eller lagt seg uten å vite helt om man ligger oppå eller under senga. I det hele tatt har jeg tatt min rolle som et symptom på den sykdommen jula er svært svært alvorlig. Jeg har pynta meg, drukket mer enn jeg tåler og vært bajas på Mets..

I løpet av desember har vi shoppet for 41,5 milliarder kroner, av dette regnes det at ca 12.4 milliarder er blitt brukt på ren juleshopping. Jeg er ikke noen matteracer, men man trenger strengt tatt ikke være det for å se på slike tall og himle litt med øynene. Jeg ønsker ikke være noen gledesdreper eller grinete gammel gutt, men dette må i mine øyne betraktes som en sykdom. En hysterisk orgie av stressende mødre, fortvilte minstepensjonister og spikkende studenter. Jeg trenger heller ikke fortelle dere hva slike summer kunne gjort for mennesker som virkelig trenger det. Jeg mener naturligvis ikke at vi skal spise Mr.Lee eller gi hverandre gavepapir etter ribba, det jeg mener er at vi ikke lukker øynene mens vi sikler på silkeslipsa.

Jeg har brukt mine siste krøllede femtilapper på en glad glad jul, jeg har drukket meg full for like mye penger som et gjennomsnittlig barnehjem trenger for å brødfø 150 barn i en uke eller to.. Visst faen er jeg en fråtser, er lykkelig synder, men det jeg mener er ikke at vi skal glemme oss selv.. Vi skal ikke ha dårlig samvittighet for å ha det bra, men vi skal heller ikke glemme hvor lett det er å hjelpe andre som ikke har det bra i det hele tatt.. Scilo.org, reddbarna.no, unicef.no, folkehjelp.no.. Dette er nettsider som mye bedre enn meg forklarer hvordan man kan hjelpe andre, hvordan man gi 14 år gamle enker eller 16 år gamle alenemødre hjelp til mat og utdanning. Verden er full av organisasjoner som i pur idealisme eller i kynisk profittjag ønsker å hjelpe andre mennesker, etter min mening er det ikke så nøye hvorfor man vil hjelpe, bare man hjelper.. Kanskje er det blitt en bløt klisje, men det nytter faktisk.. Det gjør faktisk det..

Veeeeel.. Grunnen til at jeg at jeg starter det nye året med såpass stusselig tematikk er kanskje at jeg er litt grinete akkurat idag.. I Kenya har valget gått på ræva og naboer sloss mot hverandre. Befolkningen frykter et nytt Rwanda, og hvis ikke verden følger med er ikke det noen tom trussel.. Det er vel heller ikke noen trussel fra befolkningen, snarere et desperat rop om hjelp til statene som sloss om olje eller hamrer løs i umulige kriger.. Og jeg må til Volda; tro meg når jeg sier at det har jeg ikke mye lyst til.. Ikke et vondt ord om Volda, men jeg kunne egentlig godt tenkt meg å sitte skrivende på Skien Bibliotek frem til bacheloren skal leveres, jeg kunne godt tenkt meg å sovne ved siden av Vakre Vene hver kveld, jeg kunne godt tenkt meg å følge Oddrane tilbake til norges tvilsomme elite.. Jeg får trøste meg med at jeg ikke trenger være der lenge, kanskje kan jeg til og med pendle litt sånn hver tredje uke..

Jeg skal legge ut noen bilder fra Kenya.. Det var en fantastisk opplevelse, de to siste ukene kom også Tarjei og Martin ned.. Vi bodde i masaihytter, vi var med mobile helseklinikker og vi drakk blod.. Ikke Tarjei da, men det skal vi ikke holde imot ham;)

Når jeg har fordøyd alle intrykkene derifra håper jeg kanskje jeg kan skrive litt om hva som foregår der nede, hadde jeg forsøkt nå er jeg redd for det hadde blitt altfor platt og selvsagt.. To ting vil jeg allikevel si dere: Scilo, ved May-Lisa Spjelkavik og Arap Moi Childrens Home ved Justine Odoyua har gitt meg de perspektivene jeg håpet på, og de jeg ikke turte håpe på.. Jeg gleder meg til neste gang jeg våkner ved foten av Kilimanjaro.. Overskyet eller ei..

Vi snakkes snart (og jevnlig)

Nuss i panna fra Bård

This is Africa

God dag..

Nå har jeg snart vært i Kenya i to mnd.. Dagen er fortsatt varme, verandaen er fortsatt lugn og hjemme er fortsatt et sted lang, langt borte.. Men julen er jo alltid rett rundt hjørnet, det er en trøst.. Jeg har begynt å få en litt mer bestemt følelse av hva Afrika er, hva det ønsker å bli og hva det er som hindrer kontinentet i å nå sitt potensial.. Jeg er selvsagt ingen ekspert, ikke en gang en kjenner, men jeg har i det minste fått mitt eget syn på forholdene er, og det er da enda noe.

Det er et nært forestående presidentvalg som preger overskrifter og gatebildet i Kenya, selvsagt i tillegg til Sør Afrikas rugbygull og turistkåte gateselgere.. De gamle konene som steker maiskolber i veikanten, postkortselgerne, maratonløperne, hotellpikkoloene og de alltid blide taxisjåførene; alle diskuterer de høylytt og med sedvanlig engasjement hvilken retning Kenya burde ta.. Til forskjell fra nordmenn, har faktisk kenyanere mye rettmessig og klage over.. Annet enn dyr sprit eller bomstasjoner i det minste.. Forventet levealder her bikker så vidt 40 år, fattigdommen er altoverskyggende og det offentlige er gjennomkorrupt.. Alt fra vannverket til politistyrkene meler sin egen kake fremfor å gjøre jobben sin rederlig.. Selv personer som forsøker å selge brukte badedrakter eller leirsjiraffer må betale avgifter til uniformer og offentlige tjenestemenn for å kunne sitte noenlunde trygt i bodene sine.. Da er det ikke lett å forstå betydningen av profitt.. For folk flest, som lever under og kanskje så vidt over absolutt fattigdom, ca 1 US Dollar for dagen, er forandring og tegn på utvikling helt elementært for husfred og fortsatt optimisme.. Det er vanskelig for meg å tro på lovnadene om at Kenyas økonomi er i riktig utvikling, i alle fall når man ser forholdene i slummen, der opptil 10 personer ofte kan bo i etroms skur, skjeldent større en 4-5 kvadratmeter.. Og bare i slummen i Nakuru bor det nærmere 1.000.000 mennesker.

Det viktigste spørsmålet i valgkampen er, så vidt jeg har forstått, løftene som gis eller ikke gis om en fullverdig gratis utdanning for alle.. For at Kenya som nasjon, og Afrika som kontinent skal kunne stå støtt på egne ben må de kunne utdanne egne kompetente fagfolk.. Og det er ikke bare i de rikeste familier man finner potensielle leger, lærere eller mennesker med visjoner og ideer om utvikling.. Det gjenstår naturligvis å se om løftene holder mål, om det er Raila eller Kibaki som blir sittende med kommandoen.. En politiker er tross alt alltid en politiker, også her i Kenya- kanskje spesielt her i Kenya.

Jeg så Tv-aksjonen i Norge samlet en feit slump med penger til UNICEF sitt arbeid for AIDS- rammede kvinner og familier i Kenya.. Tro meg når jeg sier at disse pengene kommer godt med, folk faller som fluer og mange kvinner foretrekker faktisk å dø av AIDS som følge av prostitusjon, fremfor å la barna sine legge seg sultne hver eneste kveld.

Her trengs holdningsendring, det behøves informasjon, medisiner og opplysning, men først og fremt må kampen mot fattigdom i den tredje verden taes på alvor. For av fattigdom næres desperasjon.

Vel vel.. Det får kanskje være nok blodalvor og mørke avsnitt.. Det er nemlig så mye livsglede og humor her at det er vanskelig å henge med hodet.. For min egen del koser jeg meg like mye som jeg lærer.. Jeg drikker godt og billig øl og har gjort noen røverkjøp både av sko og dresser.. For dere som kjenner meg så er ikke røverkjøp det jeg pleier å være aller best på.. Det spørs nok om jeg ikke må bli bruktbilselger eller eiendomsmekler for å gjøre nytte av shoppingstreaken min, eller så må folk der hjemme få ræva i gir og gifte seg, slik at det byr seg anledninger til å ikle seg dress og stille seg i den alltid frie baren.

Ellers a? Håper alt er vel.. Jeg kommer tilbake med mer, det gjør jeg nok helt sikkert.. Frem til da skal jeg unngå sorte t-skjorter, herje med barna på hjemmet og lære enda mer om Kenyas ups and downs .Men mest av alt skal jeg tenke på dagen når jeg møter Vakre Vene på Gardemoen , lar snøen smelte på tungen på vei ut i bilen og tre kjappe timer hjem til søvnige, men gode Skien.

Vi snakkes snart.

Bård.

Hallo Hallo..

Habari!?

Forhåpentligvis blir dette er litt mer konstruktivt forsøk på blogging aus Afrika..

Det er nå gått litt over tre uker og jeg må vel kunne si at jeg har funnet meg godt til rette her i Kenya.. Vi bor i et koselig murhus med gassovn og uten varmtvann.. Uten at det er noe problem i grunn..

Vi har en utsikt som kan blåse deg over ende; frodige Lake Nakuru med alle dens flamingoer, og ikke minst alle dens naboer.. Firbente, nebbete, stripete og korpulente.. For ikke å snakke om bavianfamilien som jeg tok på fersken i det de raidet noen av naboenes maisåkre her om dagen, jeg trenger vel ikke forklare humoren i den gjengen, hysterisk! Bavianene stakk faen ikke før nabolagets hjemmevern nærmest måtte lapse til deres lusete bakhoder.. Så jeg har forelsket meg i verandaen utenfor rommet mitt, der jeg slurper i meg Tusker-øl og speider etter sinte nesehorn eller antilopeballerinaer.

Afrika er et spesielt kontinent, akkurat som Kenya er et spesielt land.. Det er mye støv, søppel og livsforaktelig trafikk.. Vi skiller oss visst en smule ut her, noe som gjenspeiler seg i slibrige tilrop til jentene, og ”Mizungo” til oss alle.. Som for øvrig betyr noe slikt som ”hviting”.. Det er egentlig litt slitsomt, men det er vel ikke annet å forvente.. Vi er tross alt fire bleikansikter i Afrika, ikke all verdens solslikking kan forandre på det.. Og bevares; folk flest er hyggelige og hilser blidt..

Barna på barnehjemmet er en utrolig sprudlende gjeng, man skal lete lenge etter en slik livsglede.. Spesielt med tanke på deres hittil ihjelslåtte barndom, år av faenskap som har dannet konturene av deres ennå korte liv.. For hver dag jeg tilbringer på barnehjemmet kjenner jeg at jeg blir mer og mer optimistisk på hele kontinentet Afrikas vegne.. Både takket være barna og ikke minst personalet der, som jobber uten å vite om de får lønn neste måned eller om de har råd til å fø hele hjemmet neste uke..

Barna røsker i rødskjegget mitt og ler godt av min hvitemannsrytme de gangene jeg forsøker å danse som dem.. De takler bakfra og de bruker meg som et sprell levende klatrestativ.. Det er i det hele tatt svært fornøyelig, og jævli slitsomt.. Jeg er som regel i seng rundt cæsartid, hvor jeg hører litt på ipoden og leser litt før jeg er i dyp lala salama rundt halv ti..

Det er merkelig, jeg har alltid sett på meg selv som et stolt b-menneske, nå er jeg plutselig oppe og spretter like etter syv hver morgen.. Jeg galer i kor med hanekoret som danner soundtracket til vårt nabolag og jeg er nesten ikke gretten en gang! Mennesket er av natur voldsomt tilpasningsdyktig har jeg merket, noe som kanskje er en trøst til alle dere der hjemme som fryser ballene av dere nå som store stygge november nesten nærmer seg..

Vel, jeg skal komme med mer.. Om et par uker er det safari, og det har jeg gledet meg til siden jeg fikk vite om mulighetene for afrikapraksis… Det gjør også at tiden løper litt fortere, for selv om dette er et eventyr jeg kommer til å huske til jeg blir gammel og dement kjenner jeg at jeg er langt, langt hjemmefra.. Langt fra Odds vei mot adeccon, fra ferskt brød, fra sammenhengende asfalt, fra varmtvann, fra bredbånd, fra mets og først og fremst fra Vakre Vene..

Spis godt i høstmørke.. Vi høres.. (det kommer bilder, internettet et ikke helt til a stole pa akkurat idag gitt bare..straks! )

Bård..

Siste kamp for nå..

Halla..

Da satt jeg her igjen, med ispose på benet og pizza i ovnen..

Det har vært en røff uke, vi har spilt tre kamper og faktisk tatt 7 av 9 poeng.. Det er ikke så gæærnt det, hadde det ikke vært for at vi måtte ta til takke med uavgjort mot ørstarottene tidligere ikveld.. Jeg skal være såpass beskjeden og innrømme at det var ræva, både for min egen del og de fleste andre på laget.. Men om vi stikker våre lange fingre i jorda kan vi ikke være så veldig misfornøyde.. Vi har heng på toppen og vi har scora 11 mål på en uke.. For min egen del var det siste kampen med gutta på en stund, jeg stikker av med halen mellom beina og fremover blir det nok mest 5-a-side med Kenyanske stortalenter. Jeg skal nok få kjørt meg der også.. Det er litt vemodig igrunn, jeg kunne godt tenkt meg og være med på å avslutte denne jubelsesongen med sunmøres beste lag.. Dessuten er det en helvettes fin gjeng å spille sammen med flere ganger i uka.. Men men.. Jeg får- slik jeg håper alle dere andre gjør- følge med på både voldasupporter.com og vti-fotball.no, det blir garantert flere fantastiske seiersrop i mugne garderober sunmøre rundt.. Eller hva gutta ? 1-2-3 FI**E! Haha..

Ellers da.. Det er helg og imorra skal jeg drikke øøøøøl.. Frem til da skal jeg ligge her med is på bena og pizza brennende i ganen, jeg er litt furten ,men mest av alt gleder jeg meg til å reise hjem til vakre vene og frodige Skien.. Det ble kun fotball idag gitt, men det er jo faen ikke bare bare det! Vi pratas..

Litt pølsevev..

Halla..

Vel, som jeg sa har jeg en del fritid om dagen, så da tenkte jeg igjen skulle skusle bort noen minutter på å vase litt på bloggen..

Det er valg straks, har dere tenkt på det? Jeg vet hva jeg skal stemme, jeg vet også hvorfor. Om folk ikke har tenkt å stemme så dem om det, men da orker jeg heller ikke høre klaging på for smale veier eller dyr sprit. Jeg blir dårlig av sofadebattanter som mener den beste løsningen er å bombe hele dritten eller banke politikerne slik at de får sparket litt vett inn i de byråkratiske skallene deres. Om man ikke vet hva man skal stemme, så stem blankt! Da har du bidratt, da har du tatt et valg, da har du gjort din forbannede plikt.

For all del, jeg har ingen problemer med å forstå de som river seg i håret av politikere som ikke gjør annet enn å rakke ned på motparter eller gjemme bort penger i alpeland. Men prøv, så godt det lar seg gjøre - prøv å se sak fremfor valgkamp, i september er nemlig alle politikere like, uansett om det er sure Siv, feite Erna, eller Jensemann som forsøker å hyle høyest.

Vel, det var sosialdemokraten i meg som pep litt, en liten utblåsing en lørdagsettermiddag er vel greit vel?

Nå er det 24 timer til Spurs skal banke United, det er 240 timer til jeg ser Skien og Linn igjen, det er 360 timer til jeg setter på ipoden og slår setet tilbake i flyet som skal svippe meg til Kenya. Skål i kveldens små timer, så snakkes vi plutselig igjen..

Fred Ut.

Tittei..

Heeeei. Lenge siden. Beklager at jeg har vært litt slapp, men du vet.. Sommer og sånn.. Nå er jeg iallefall tilbake i Volda, om bare for et par uker. Volda er som det er, stille og rolig. Folka er fortsatt blide og ivrige, bygda slumrer fortsatt i sitt eget bedagelige tempo. Det er rart å være tilbake. Er det hjemmekjær jeg er blitt, er det derfor jeg kan finne på å savne klissvåte Lundedalen? Nei, det er vakre vene. Det er Linn jeg kan takke for en helt fantastisk sommer, så takk; Takk Linn:)

Så nå er det brått høst, jeg håper litt på en par ukers indian summer men jeg tør ikke tro helt på meg selv, til det har sunmøre regnet i nakken min litt for mange ganger. Men det gjør heller ingenting, om to uker reiser jeg til Nakuru, Kenya. Der skal jeg se på flamingoene danse og speide etter løvene levere. Det blir nok varmt, det blir nok spennende, og det blir nok noe jeg kommer til å huske til jeg blir gammel og dement.

Jeg nevnte sommeren, den var visst våt.. Jeg trenger neppe rippe opp i det, vi har alle hutret litt de siste månedene. Selv kjente jeg vreden fra et klissvått telt ikke bare en, men to ganger. Men sjarmen var der, det kommer jeg aldri til å gi meg på. Jeg fikk grillet, jeg sov på hytter, og heldigvis slapp jeg å bade. Det har vært slappe dager i Skien, jeg har brukt tiden min i svært godt selskap og jeg har spist god mat. Jeg håper kanskje jeg endelig har insett at vær ikke er annet enn nettopp det. Vær. Kanskje jeg endelig kan legge den ballen død. Iallefall til det blir vinter eller til julebrusen er i butikkene.

Nå tusler jeg egentlig rundt i et vakum, jeg skal være i volda et par uker, før jeg altså drar. Jeg sitter apatisk på forelesninger og venter på at tiden skal gå, nei, jeg venter på at tiden skal løpe for pokker. Jeg gidder ikke sitte se på den halte bekymringløst bak meg. Hvorfor går klokka så fort når har du har lagt den igjen hjemme, mens når du sitter under den ved kjøkkenbordet smyger den seg avgårde lik en svær svart snegle?

Vel, det var det for nå. Vi snakkes straks, plutselig har jeg igjen tonnevis av fritid, timer jeg ikke har annet å fylle med en beatforfattere og pesing på Volda stadion. Heia gutta forresten! Om dere gidder kan dere følge den urspennende sesongen for sunmøres primest på www.vti-fotball.no. Om ikke Tottenhams ville lek i Premier League er nok for dere ballkåte.

Heeeeeeeeeeeeeeeeisann...