Hipp forbanna hurra !

Halla!

Idag morres dukket jeg brått opp i Volda igjen. Men, jeg må begynne med det første først; vi slo nemlig en sutrete gjeng fra Averøya ut av NM idag. To null , etter å ha danset som oppspillte amatører i samfulle 90 minutter. I føyka av sinte ord og spisse albuer var det vi som til slutt hoverte i garderoben. Det var vi som fikk gratis burger av de brilliante grillmaestroene på Volda Stadion. Jeg kan med hånden på hjertet si det var en god dag å komme tilbake til sunmøres primest på..

Jeg har nemlig feira 17 mai i Skien, jeg har ledd av borgertoget og jeg har forsøkt å henge med rotteracet på Lektern. Jeg tror faktisk jeg hørte en halv tale også. Tør du gjette hva den handlet om? Den handlet om Henrik Ibsen. Han som bodde her frem til han fikk sine første dun på haken og reiste ut i verden for å gro seg skjegg og spise seg fet. Han som døde i 1906 og som ble feiret hver eneste dag i Ibsenåret 2006. Nå må dere misforstå meg rett, jeg er stor fan av Ibsen, og både Skien og resten av landet burde også være det. Men iblant synes jeg det blir litt for mye. Han dro da han var 16 år stemmer ikke det sånn nogenlunde? Han forlot sykkelen sin stående ulåst og så seg aldri tilbake. Men Skien slutter aldri vente på ham, de står med blomstene klare hver gang båten hans kommer tøffende inn Hjellen. Så i stedet for å lese litt for de tusenvis av barna som sto og sparket i grusen mens de forsøkte å late som de lyttet, så hadde taleren som hundrevis av talere før henne bestemt seg for å igjen fortelle oss om Skiens påvirkning på Ibsens forfatterskap.

Noen ganger tenker jeg det blir litt som gutten som blir dumpet av kjæresten sin. Flere år etter feirer han enda jubileet deres, når telefonen ringer er han fortsatt sikker på det er henne. Det er litt trist, men aller mest er det en lite fornuftig måte å vokse og komme videre på. Jeg synes den lille byen i det minste fortjener en sjanse, en lite tupp i ræva slik at den kan reise seg fra gode Henriks skygge. Så kan den lille byen og den store mannen heller drikke vin som likemenn på Grand Cafè. Eller dele et wienerbrød i Ibsenparken.

Vi fikk uansett feiret 17. mai slik vi ønsket det. Pølser til frokost og saftis som paracet. Plaskende i kaffe og Bailyes og toppede halvlitere. Jeg fikk hilst på godtfolk, kjentfolk og fulle folk. For vi lar oss faen ikke lure ; 17 mai er øl, bunad og fuktige klemmer. Heldigvis er det ikke lenge til neste gang vi sees, frem til da er det skippertak på dagen og lekestue om kvelden.

Hei hei..