Tittei..
For noen år siden, eller det begynner vel å bli mange år siden, gikk jeg opp Lundedalen en klissvåt vårdag. Lundedalen er vakker, den er Skiens oase, og som regel liker jeg duften av våt asfalt. Men akkurat den dagen var det et makabert skue som møtte meg. Hele gangstien var full av meitemark, om de var døde eller levende er ikke lett og si, jeg sjekket hverken puls eller pust, men jeg går ut ifra det var en god miks. Jeg skyntet meg dit jeg skulle, hvor husker jeg ikke men jeg husker broren min også hadde opplevet det samme. Her om dagen kom dette ubehagelige traumet igjen frem i lyset. På vei til fotballtrening gikk jeg plystrende i sunmørsregnet og ante fred og ikke noe faen. Men like oppe i gata så jeg igjen hundrevis av meitemark som ålet seg over familiemedlemmer, døde som levende. Jeg skvatt til og opplevde for første gang den sorte nostalgien. Et vondt deja vu om du vil. Jeg måtte puste dypt og telle til ti før jeg gikk videre, det er ikke slik at jeg har noen som helst forkjærlighet for mark, jeg har ingen sympati for dem, de er agn eller i beste fall leketøy for barn. Men der og da visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Skitne og masete måker kom pesende opp ifra kaia i Volda sentrum og sirklet over strimlene av mark som en feit italiener over en tallerken carbonara. Våren er ikke bare yr, den er ikke bare vakker. Den er brutal. Så alle dere som elsker å fiske; kom igjen for pokker! Ta med dere norgesglassene og plukk! Slik at jeg, og alle andre som kanskje har lyst til å gå rundt Rotevatnet får gå i fred, jeg ønsker ikke flere makabre gjensyn med mark, gamle dager eller åtsel av død og nyvunnet liv.
Beklager om du sitter å spiser nå, jeg slo iallefall nettopp fra meg tanken om litt kveldsmat.
Ha en nydelig helg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar