Kremt.

Hei!

Denne bloggen kan ikke være lett å følge med på, så jeg skjønner godt hvis jeg taler for døve ører når jeg nå plutselig lar høre fra meg igjen. Jeg synes allikevel det var på sin plass, og på sin egen plass må man passe på.
I sommer skrev jeg om et verk i Skien som besto av svært store bokstaver på en svært høy bygning, med en ordlyd som jeg syntes var platt og ganske smakløst. En annen Skiensborger har kommentert dette innlegget og kommet noen gode poeng og liketil fornuftige oppfordinger. Jeg leste også mitt eget innlegg et par ganger for å være på den samvittighetsfulle siden, og innser jo at jeg kan virke flåsete. Heldigvis trenger jeg ikke stå til rette for noe som helst, i alle fall ikke for andre et mitt eget udannede selv.

Poenget til min byfrende var at verket tvang frem en reaksjon hos meg, og at det jo er det all kunst forsøker å gjøre. Kunstnerens hensikt var i følge presentasjonen på youtube; at hvem som helst skulle kunne trekke noe personlig ut av verket, og på den måten har han i mitt tilfelle lykkes. Så det applauderer jeg jo. Samtidig holder jeg fast ved at mitt inntrykk av bokstavstilaset fortsatt er flaut og glorete. Noe som utgir seg for å være kunst, men som etter min mening ikke er det.

Forever until the end. Det setter seg i svelget mitt lik en altfor tykk fernet blanca. Men om du liker det kan du sjekke Tempo Skien 2008.

Nuveeel! Nok om det, jeg har på ingen måte peiling på det jeg skriver om her, jeg tar meg stadig vann over hodet. Men mitt liv altfor lite lite spennende til at jeg skulle fylle flere avsnitt med det her, det tviler jeg på noen ville høre på heller. Men når det kommer til spørsmål om smak, da kan heldigvis ingen beskylde meg for å ta feil, for der har jo alle på en måte rett. Ingen fasit og alt det der. Med mindre du har en haug med vekttall da, da har du essepar hver gang.

Det er snart vår, det er da enda noe. Man slipper å sitte inne, skremmes under teppene av Siv Jensen som står å glefser på talerstolen eller gremmes ihjel av charter-Svein. Man slipper å gå med hjelm til jobb, for ikke å overfalles av doven snø glemt på taket av like dovne huseiere. Først må vi bare la brøytebiler og Karl den 3 blidgjøre oss gjennom mars, så blir alt så meget bedre. Om meg er det lite å fortelle, jeg jobber litt for mye til å holde riktig tritt med studiene, men litt for lite til å kunne kalle meg skikkelig arbeider. Jeg har blitt 26 år og har ingen problemer med det. En god venn av meg påpekte nemlig at det er for dumt å klage på at man er så heldig å bli eldre.

Igjen: Jeg skal prøve å oppdatere litt jevnligere. Uten at jeg kan love at det blir særlig mere spennende. Vinteren er traurig, og denne har til tider vært ekstra tung over skuldrene. Så da jobber man, leser litt, skylder sorgene annenhver lørdag og ser frem mot lysere tider. Eller vi sees i spurten, siklende som Northug Jr.

Vel blåst!

Bård.