Ari, min Ari.

Akk ve. Hva er det med Ari?

Alt syntes vel være godt nå? Prinsessen, fiffen, folket og forlagene. Alle ville jo spille på lag?

Hvorfor er du igjen så trist Ari?

Men jeg husker det som om det var i går. Da jeg var en ung journalistspire som fikk skrive i FRI hver fredag, og Ari dukket opp med en liten novellesamling under armen. Ari, min Ari sa jeg da. Jeg lot meg jo begeistre. Kanskje ble jeg litt brydd da han tatoverte terningkast 6 på skulderen og stilte opp i barisen på forsiden av VG, men jeg slo det fra meg så fort jeg leste fortellingene hans en gang til. Jeg skulle aldri være den som stilte Ari frem foran noen Jante.

”Jeg vet jeg scorer, sa jeg og la ballen oppå en gresstust. Det var ikke mer enn tyve meter og jeg skjøt ballen rett i mål. Sånne ting må du greie hvis du skal ha noen sjanse, tenkte jeg. Sånne ting er du bare nødt til å greie. Hvis ikke kan du glemme alt sammen. ”

– Ari Behn- Trist som faen.

Slik var det han dukket opp; fra truckfører i trauste Østfold til forsiden av rikstabloidene. Barske Ari skrev jeg i februar 2002, rebellen, en James Dean fra Moss. Så lot han hansken falle og utfordret Kjetil Rollnes til duell ved soloppgang, før han så hoppet opp på bordene på Teathercafeen og erklærte, med stramme og sjarmerende s-er, seg og sine venner for den nye vinen. Intet mindre.

Han nedla Anne-Kat og fikk svi for det. Hun har i alle fall overbevist seg selv om at det var hun som gikk seirende ut av den mediekrigen.

Ubesværet gjorde han seg til venns med store deler av kultureliten i vårt lille land og plutselig en dag var det en av disse vennene, formoder jeg, som introduserte ham for den søte ridersken fra Asker. Vår prinsesse, vår Märtha.

Og jeg husker jeg jublet, kanskje er det et tillært minne men jeg nyter det allikevel. Fordi jeg tenkte nå, nå endelig. Hva om han så etter noen måneder innrømmer at det hele har vært et spill, fantaserte jeg, et opprør fra den nye vinen, en demonstrasjon av hvor enkelt kjærligheten kunne manipuleres og en hel nasjon desillusjoneres. Selvsagt gikk det ikke slik. Slik kunne det selvsagt bare være i mitt glade vanvidd.

For Ari Behn elsket så visst Märtha, det ville han vise alle. Han ville jakte og han ville knuse stein for å bevise hvilken mann han ville være for sin blåttblødende hustru.

Den tidligere så kompromissløse vagabonden var blitt mett. En borger av borgerskapet, langt fra de idealer jeg hadde sett for meg den nye vinen bytte blod og skåle i Laphroaig for.

Men hva skal man egentlig med dette utelanske ord idealer, når vi har det gode norske ordet: løgn?

Jeg var skuffet. Jeg var sveket.

Men det gikk jo over det også.

Så smalt det igjen fra skrivestua i Lommedalen.

Jeg syntes det var litt ufint å gå løs på Erlend Loe. Selv om Behn kanskje følte seg tråkket på og karismaen Loe viser frem ligner et furubords, synes jeg ikke bøkene han har skrevet kan det. Jeg husker fortsatt norsklæreren min på videregående forsøke beskrive den fatale krokketmatchen i Naiv Super for oss, men han klarte ikke la være avbryte seg selv med halvkvalte knis og gapskratt.

I disse dager virker det forresten som det er gått sport i å dyrke Erlend Loe sitt gladnaive språk i statusen på facebook eller sms. ” Jeg er glad i vennen min. Det er veldig fint.” ”Det regner. Det er litt trist”. Slik ting. Det finnes sikkert verre, det finnes alltid verre, men der Erlend Loe bruker enfoldigheten til å fortelle morsomme og gode historier blir etterapingen bare enfoldig. Uten at det skulle ha noe med Ari Behn å gjøre. For han kan vel knappest sies å spille på enkle strenger.

Tvert i mot. Han har det vanskelig nå, Ari er frustrert og frykter Märtha ikke vil holde ut. Han er deprimert, rett og slett trist som faen. Ofte må han drikke gin-tonic midt på dagen for å holde det hele gående.

Men hvem vil ikke det? Hvem skulle klandre ham?

Selv ønsker jeg ofte at et par drinker hele tiden pulserte i årene mine. Bare slik at jeg hele tiden kunne være litt sånn sjarmerende brisen.

Det er kunstneren Ari vi hører, påstår Magnus S. Rønningen som har gjort intervjuet. Det ligger i hans kunstnersjel å søke depresjonen, kanskje også alkoholen. Så er han kanskje ikke kuet allikevel.

Kanskje trenger han en ferie? Med på den annen side; tør Märtha det?

Så hva synes jeg nå? Er vi dus igjen, jeg og Ari?

Det er blitt populært - og i følge mange som virker ha peiling; viktig - å være åpne om sine mørke dager. Særlig for kjendiser, for deres sjenerøse utleveringer av egne demoner vil kunne hjelpe godtfolket som havner i samme situasjoner. Hvem glemmer vel Kjell Magne Bondeviks rasling med pilleglassene?

Men kan det ikke bli for mye? Er det ikke dette som er intimitetstyranniet?

For at vi skal kunne følge med på offentligheten må vi også føle med de offentlige. Det er blitt en medietrend å hylle føleriet, å vise frem depresjonene sine er blitt den nye hjemme-hos-reportasjen. Grensene mellom Se & Hør og VG eller Dagbladet falmer, det som gjelder er store overskrifter og intime betroelser. Det er det som har nyhetsverdi nemlig, det er slikt folk vil lese.

Men er ikke det vi vil lese det samme som hva avisene bestemmer vi vil lese?

I likhet med, og uten sammenligning forøvrig, Jens Bjørneboe, kan det virke som om Ari Behns liv og offentlige status er vel så bra dramatikk som bøkene han har skrevet. Mytene og ryktene som spinner og hentes frem i tide og/eller utide og muntrer eller provoserer store deler av folket. Ari Behn er Askeladden, men Askeladden har ikke lenger trua.

Jeg tror selvsagt ikke Ari har glemt sine idealer, heller ikke at mannen har visnet. Kanskje har han bare møtt litt svimlende motpoler i engler og krystaller fra prinsessen og hennes svigermor. Det ligner i alle fall mer på Hemingway og Celinè å pimpe gin hver formiddag enn å reise på skitur med Fredrik Skavlan og Trond Giske. Viktigst av alt er kanskje timingen, for så vidt jeg vet er det like før Behn slipper sin fjerde roman. Og PR er jo PR.

”Men det var bare tull og pjatt. Ingenting varer i
lengden. Og vi vet jo det. Alle sammen.” -

Ari Behn- Trist som faen.

Jeg pisser nok i egen vask nå, jeg er klar over det. Blogging er vår tids blotting forteller Norges eneste brukbare rappere meg. Og det er kanskje noe i det. Her kan sjel og åndsliv blottlegges uten noe form for sensur eller selvsensur. Men jeg har aldri vært noen konsekvent fyr, snarere tvert imot, jeg mener akkurat det som passer meg best der og da og har sjeldent dårlig samvittighet for det. Jeg er en vandrende selvmotsigelse. Men jeg kan love dere at den dagen jeg går på veggen, så skal jeg spare dere for hvilke resepter legen skriver ut eller selvhjelpsbøker jeg tenker lese.

Så det så.