august 07, 2009

To tårn.

Og se, det blev høst da du gik. Slik sa Arnulf Øverland det. Jeg bruker naturligvis flere og unødvendige ord. Mitt privilegium.

Jeg har alltid gledet meg til høsten. Alltid begynne på nytt, alltid noe spennende eller bare annerledes som skal skje. Nesten hvertfall. Jeg kommer tilbake til høsten straks, først følger et vagt og ufullkomment resymè av det som ble min sommer.

Det er blitt lite festivalliv eller eksotiske feriemål, det skal innrømmes. Jeg har jobba mye, tross alt har skattefuten fått det for seg at de skal ha mer penger av meg, og om jeg leser nøye etter så er det akkurat det de skal, så da var det, og er det, bare å brette opp ermene. Betale min andel med et surt men likefullt forsonende glis. Billedlig talt selvsagt.

To uker av juli var jeg på Jomfruland, en liten øy med sandstrender på innsiden og finslipte rullestein på utsiden. Midt på øya står to tårn, og det eldste har stått der siden 1838, men det er det hundre år yngre brodertårnet som tar jobben som selve fyrtårnet nå om dagen. Og et fyrtårn vil alltid ruve minst like stolt som et skjevt tårn eller eiffeltårn. Det spiller ingen rolle. Tårn er tårn.

Planen min var å tappe øl, vaske tallerker og rydde bord på Haga Kystkafe, slik at jeg kunne tjene litt penger samtidig som jeg fikk noe som lignet en ferie. Og planen fungerte fett den, tror jeg i alle fall. Det som skulle være lønning visner nok bort i barregninger, men det får bare være.

Jomfruland er en øy med en helt særegen personlighet, det sier jeg riktignok uten å ha andre øyer å sammenligne med, men den er det.

Rundt omkring tusler intetsigende, trege kuer. Man skulle ikke tro det gikk ann, men kuene kommer snikende på Jomfruland, plutselig er de der, store og dumme. Trikset var visst å spenne en spade over panna på dem, da skulle de stikke. Det fikk jeg heldigvis aldri prøve.

Til og med døgnet forvirres av livet på jomfruland. I mitt, og mange andres tilfelle, var det fordi vi jo jobbet til nærmere midnatt, ofte hvertfall, og dermed startet vorspielet rundt de tider. Hvis jeg mot formodning hadde fri hele dagen lot jeg ikke det ødelegge min nye døgnrytme, men satt pent og pyntelig med pils og en bok og ventet på at de andre skulle bli ferdige slik at jeg slapp drikke alene. Det slapp jeg heldigvis uansett, for Haga Kystkafe bød, på de snaue to ukene jeg var der, på et imponerende spekter av trofaste stamgjester, alle eksentriske i større eller mindre grad, alle verdt flere gode historier.

Og selvsagt og ikke minst; gode besøk av gode grenlendinger med følge.

Vanligvis stikker jeg skjeldent på nachspiel, men på Jomfruland fantes nesten ikke annet enn timesvis med nachspiel. Fyrverkeri fra lysthus, balanserende trubadurer på takene og full spurt på rullestein. Til solen står opp. Og med fare for å virke pretensiøs eller vikle meg inn i klisjeer jeg ikke finner veien ut av, må jeg nevne soloppgangen på Jomfruland.

”Alltid er det på jorden et sted soloppgang ”– sa Andre Bjerke. Også på Jomfruland.

Flere netter ble vi sittende på rullesteinene, med bål og steinkasting i hverandres ølglass. Det er noe beroligende, eller foruroligende, alt ettersom, i det å stirre utover sjøen som veltet seg fra Skagerak, mens man ser himmelen er lyseblå, nærmest hvit fra øst mens den samtidig grunner ut i mørkelilla langt mot vest. Et blått fargekart, sånn du får før du bestemmer deg for hvilket malingspann du skal ta med deg hjem.

Og så kommer sola. Selve sola. Og det er på tide å gå og legge seg.

Takk til alle dere glade menneskene på Jomfruland, det ble to slitsomme uker, men det sto til forventning og mer til. Bortsett fra barregninga. Den så jeg komme.

Til slutt stormen som slo mot oss den siste natta - meg, Joker og St. Michael , klissvåt og brakende med all sin vrede og mørke. Det var litt av scene, det må det ha vært.

Jeg får ikke sagt nok om denne øya, eller om rullesteinene, men dette får være noe. Og noe ble da nok.

Jeg håper de får ryddet oljen, jeg håper dere fortsetter spille Michael Jackson noen måneder til, og så, så er sommeren over. Om en liten stund da.

Og så blir det høst der vi går. Det blir ikke så mye om høsten i dette innlegget da, jeg løy.

Jeg er en stor fan da, det skal sies. Av høsten.

Vi snakkes snart, snarere enn sist, men ikke så snart.

Bård.

5 kommentarer:

Maria Philippa sa...

Vil nå ikke påstå at det var særlig høststemning på Grünerløkka der du kom gående med to småtroll slikkende på hver sin is. Årstiden lar nok vente på seg en uke eller to - og godt er det. Fortsatt god sommer, vi sees på reunion!

Bård sa...

Nei de var fornøyde! Jeg er enig, et par uker kan jeg vente. Vi snakkes på reunion ja, det blir litt et av show tror jeg. God sommer!

Anonym sa...

Jeg er stolt av deg og Bård!

Anonym sa...

bra, bra, flink, flink!
flott og lese og flott og vite du likte deg her nede på Østlandets grense.
Du er savnet, det må sies. Både på Haga og av meg.

joker`n sa...

Det var en helvetes scene

Følgere