Hei igjen.

Hei.

En sommer er blitt kald siden sist jeg skrev noe her. Jeg skal skjerpe meg.

I alle fall har jeg flytta til Oslo siden dengang. Jeg studerer litt da, og så jobber jeg. Og så videre. Uten og prøve å unnskylde meg selv- så ser jeg jo at det kan virke ganske lite fornuftig å begynne på et nytt studie etter å ha forbanna og sytt over et annet i flere år allerede. Jeg synes å huske at jeg i begynnelsen av denne bloggen brukte en del dvaske avsnitt på å rakke ned på både bygdelivet og studentlivet. Men du vet. Jeg må jo også innrømme at det å være bombastisk er en kunst jeg ofte brenner meg meg litt på når jeg forsøker. Oslo passer meg kanskje bedre, som Volda nok passet best der og da. Men det er liksom litt mer av alt her. Både på godt og vondt selvfølgelig.

Jeg fant ut at det ville være ganske jålete, og ikke minst tåpelig å si jeg var blitt for gammel til å begynne på noe helt annet enn barnevern og litt vag pedagogikk. Litteraturvitenskap liksom, trenger jeg egentlig ta opp studielån for å lese bøker? Heldigvis har jeg et visst overlevelsesinnstint, så jeg bruker utdannelsen for halvparten av det den er verdt og får jo smakt enda litt til på arbeidslivet.

Innimellom vanker jeg på blindern også, blant flittige idealister, eller like flittige realister -som alle kjemper for sin sak og gjør det med beundringsverdig engasjement. Noe slikt har jeg aldri kunnet skryte av å ha. Ikke nå heller. Jeg nøyer meg med å høre på dem, følge med på de bestemte skrittene fra kaffeautomat til kaffeautomat, fra forelesning til forelsning. Eller så spionerer jeg på de som aldri tror de får lest nok, eller de som ganske enkelt ikke leser noe. Jeg er ikke blitt flittig siden de glade voldadager heller, jeg slurver, leser for lite og for ustrukturert, jeg leser det som jeg mener er virkelig bra, og googler de verkene som jeg ikke orker lese men vet jeg burde ha slitt meg i gjennom.

Så. Bortsett fra skole og jobb daffer jeg. Spiller litt fotball på de glade Oslojuvelene. Og titter på alle folka som er overalt. For folk er det jo overalt. Her som hjemme. Nesten i alle fall.

En god venninne har spurt et par ganger om jeg kan skrive noe her om det å skulle være voksen. Jeg aner ikke jeg. Nå er heldigvis ikke det å være voksen et skjellsord eller noe som skal få en til å føle seg gammel heller. På skolen leser jeg om dannelse, hva det vil si å utvikle seg som menneske og samfunnsborger, hvilke veier man må gå for liksom å ta de rette valgene. Problemet er at ingen av dem blir enige om hvor man skal ta til høyre eller bare fortsette rett fram. Om man utvikler seg rett ved å ta lange utdannelser eller bygge, bo og lage et liv - ikke bare for deg selv, men for folka rundt deg. Om man skal reise langt og lenge eller spikre et hus med et hvitt gjerde og plante en flat grønn plen. Jobbe for kost losji i fattige og varme land eller skaffe både kost og losji til deg og dine.

Igjen. Jeg aner ikke. Dessuten blir jeg svimmel og altfor pompøs når jeg begynner å tenke slik. Dessuten er det heldigvis ikke sånn at noen kan fortelle noen hvilken måte som er den rette å gjøre det på. Å bli voksen. Jeg har, takk Gud, enda ikke sett en selvhjelpsbok som flåsete guider oss gjennom det. Ofte er heller ikke valget så tydelig , egentlig tror jeg ikke noe oppdager de virkelig er blitt voksne før lenge etter de virkelig ble det.

Vel. Nok føleri. Jeg skal i alle fall prøve å oppdatere litt oftere. Dessuten har jeg bitt i meg jåleriet og funnet tilbake til facebook. Jeg hadde selvsagt langt mere dødtid en jeg klarte fylle med nettaviser og blåfilmer.

Vi snakkes.
Bård.