Ikke på gresset.

Hei.

Nå er det virkelig blitt lenge siden. Jeg tar den. Det er den forbannede sommeren, alt bare sklir ut og ingen vet riktig hva klokka er. Hvorvidt det regner eller stråler sol, har egentlig ikke så mye med saken å gjøre. Man blir døsig. Trett. Og jeg har vært skikkelig elegant, sørget for at jeg skal jobbe hele sommeren. Opp klokken seks, på med vottene, se frostrøyken skli over skienselva. Men, men. Det er jo ikke akkurat sånn at jeg har jobbet opp noe særlig feriesamvittighet de siste månedene, langt der i fra. Men juli er en vrien måned å våkne opp på.

Den noen alkoholiserte forfatteren Ernest Hemingway flyttet ved begynnelsen av 2. verdenskrig til Cuba. Smarte tunger, eller kanskje bitre svirebrødre- forteller om Hemingways fiskeskøyte, som ikke lenger luktet særlig fisk. Istede fylte han båten opp med tønner av daiquiri og et betydelig våpenlager, for så å speide kysten av Cuba for tyske ubåter. Kanskje tenkte han på den gamle mannen og sverdfisken, mens han lesket Papa Doble under den svinevarme solen. Om han fikk napp vet jeg ikke, fest var det i alle fall.

Hva dette har med noe som helst å gjøre vet jeg egentlig heller ikke, men det er jo en litt alternativ måte å ta ferie på da. Noe annet enn cruisetennis eller sydensynder. Jeg tar det litt mer med ro, jeg har hverken sprittønner eller automatvåpen, men kunne godt tenkt meg en trehytte utenfor allfarvei eller noe slikt. Et stille vann; hele den pakka der. Lugne kvelder hvor alt er helt, helt stille. Myggstikk på øyelokket og jäger i koppen. Bare tusle rundt og spikke pinner. For pinner er det nok av. Men jeg vet jo det ikke blir så mange slike dager. Jeg kan jo ikke planlegge, jeg er død etter det jeg nå har lært er en vanlig arbeidsuke. Og så har man jo lunter å tenne, kroer å brenne. Først var det vår, så ble det sommer. Kveldene er fortsatt trege, de sleper seg mot helgen; men de lengre, de er tørstere, de er ekstra gode. Men det er fortsatt close race mellom kanoen og dørvaktene på Mets.

Virker jeg bitter?

Er jeg sår fordi jeg skal skyfle bort ferien på arbeid.?

Jeg er ikke det ass. Man må gjøre bot for bedring, jeg forstår det. Skippertakene jeg så mange ganger før har lent meg til, trøstet meg med og drukket meg full på vegne av – virker ikke lenger være på min side. Så da blir det fort slik, fornuft og sånn; noen forsøk på å stikke nesen frem først og snuse litt på terrenget, slik at man ikke peiser på og setter partyteltet i gjørmete nedoverbakke. Men jeg er jo en lat faen. Så vi får se hvordan det går.

En riktig god sommer til dere alle! Det blir jo festeligheter, det blir varme strender, lyst på vei hjem fra nachspiel, nydelige gamle kjente, kald vin og reker, alt det der. Og så blir det høst og jeg skal på skole. Mer å syte over, nye oppgaver man kan drøye. Men vi snakkes vel før den tid.

Klapp, klapp.