Våken fra vinter. Våken fra dvale.

Jeg overdriver selvsagt, farlelegger skamløst. Våken må man jo være iblant, enten man vil det eller ikke. Men vinteren har vært et gjesp, det kunne ikke engang olympiade eller Petter Northug gjøre noe med. Nå er den allikevel over så lar jeg den ligge.

Vil dere ikke feire våren sammen med meg istede?

I Oslo er det ingen som priser våren likesom knarkerne. De ruller sammen termodresser og soveposer, finner frem rulleskøytene og drikkeflasker. Muntert stiger de opp fra kumlokk og heisrom, tiner frosne ledd i solen som endelig skinner på dem akkurat som den skinner på pilsen i parken og hvitvinen på takterrasene.

Også tiggerne, lasaronene som vinteren igjennom har raslet med koppene, virker være fornøyd med at det igjen er mulig å hvile hodet mot en lyktestolpe uten å fryse fast. De later ikke bry seg om at nordmenn flest har gjort det til prinsipp å ikke svare dem når de spør. Myntene våre vil jo allikevel forsvinne til fete mafiabosser fra søppelhaugene i Romania, for det er organisert, det er det er.

Av erfaring mistenker jeg allikevel at når noen sier det ikke er pengene det gjelder men prinsippet, er det alltid pengene det gjelder.

Utenfor den katolske kirke i Hausmannsgate har den samme jenta sittet, vinteren gjennom, hver uke, siden sist vår. Dette vet jeg for hun er egentlig ganske pen, den slags dame du ville snudd deg etter på gaten. Jeg har selvsagt aldri turt gi henne så mye som en femmer, men en gang så jeg en full punker vrenge lommene sine og skjenke henne alt han eide; lommebok, jakke, støvler og en veske full av gjenstander jeg vanskelig kunne se for meg ha noen annen verdi enn affeksjon og underholdningsverdi. Så løp han avgårde i bare boxer og singlet, mens han bannet og sparket i bilen til en taxifaen som hadde sett sitt snitt, og var villig til å ta en sjanse og plukke opp den skjorteløse samaritanen.

Tydeligvis var han også en mann av prinsipper, kjenner jeg typen rett hadde han også gjort det til sitt overordnede prinsipp, å prinsipielt stå for det motsatte av de prinsipp en mann med hatt, en politiker eller en facebook-gruppe prinsipielt ville mene.

Selv har jeg få, om noen, prinsipper verdt snakke om. Jeg er livredd dem. Jeg foretrekker å se på det slik Oscar Wilde gjorde det ; jeg liker mennesker bedre enn prinsipper, og jeg liker mennesker uten prinsipper bedre enn noe annet i verden.

Det er tydelig på meg at jenta som arvet skinnjakka til den prinsippfaste blitzeren, har fått svært stusslige betingelser i forhandlingene med sine fagforeningspamper. Støvlene fikk hun nok aldri beholde, heller ikke visa-kortet som kanskje lå i lommeboken hun ble skjenket. Kanskje fikk hun beholde vegetarsandwichen punkeren hadde latt glemme i lommen, kanskje hundehalsbåndet han hadde glemt ta på seg.
Allikevel blir hun altså sittende, akkurat slik hun har fått beskjed om av bakmennene, de som skal bekjempes med annen mynt, som i ingen mynt i det hele tatt.

Her en dag var også Dagsrevyen på hjemmebesøk hos en rom-families hide-out, like utenfor Oslo sentrum. Under motorveien som fungerer som innfartsåre til Oslo er det blitt stablet sammen søppel, sten og papp til noe som skal ligne en bolig. Innimellom avføring, rotter og tomme yogourtbeger lå noen madrasser som - i følge repporteren - skulle huse 15-16 mennesker. På ti skitne kvadratmeter. Ikke særlig forskriftsmessig dette heller.

Disse menneskene ignoreres altså, i beste fall, av prinsipp.
Da vil de vel bare forsvinne av seg selv, akkurat som knarkerne vil forsvinne av seg selv bare vi ikke forsyner sjefene deres med flere mynter. Andre er rettferdige mål for latterliggjøring og harme på fotgjengerfelt og trikker, ingen vil lenger reagere med annet enn humring om du skulle tiltale fanten som igjen og igjen tigger penger av deg med et fuck-off eller et lett dytt. Slik er det også over hele Europa, romfolket blir jaget fra søppelhaug til søppelhaug.

Det er rettferdig, det er til deres eget beste, det er av prinsipp.

Dette må ha vært en digresjon. Det var vel ikke dette brått jeg skulle komme med når jeg først bestemte meg for å blogge bredt igjen?
Jeg skulle feire våren, ikke gi skyts til dårlig samvittighet og flåseri på bekostning av selvtilfredse prinsipper eller rumenske tiggere.

Jeg ville jo le av narkisene istede. Spandere på dem et heia! der de kommer trillende forbi Sofienbergparken på rulleskøyter med bremse på hælen.
Et ha-ha og så et hurr-a!

Det får bli neste gang. For denne gang vil jeg nøye meg med med enda et hurra, et ære være Gustav Lorentzen.. Jeg kommer ikke på noe bedre enn alt det gode som er sagt om Knudsen og Ludvigsen så jeg lar det være.

Tar gjerne imot forslag til noe å skrive om her. Neste gang vurderer jeg å hylle Maradona før VM plutselig er over og min gud har skitnet til hele sitt ettermæle. Hva synes du? Et VM-innlegg fra Bård neste gang?

Ari, min Ari.

Akk ve. Hva er det med Ari?

Alt syntes vel være godt nå? Prinsessen, fiffen, folket og forlagene. Alle ville jo spille på lag?

Hvorfor er du igjen så trist Ari?

Men jeg husker det som om det var i går. Da jeg var en ung journalistspire som fikk skrive i FRI hver fredag, og Ari dukket opp med en liten novellesamling under armen. Ari, min Ari sa jeg da. Jeg lot meg jo begeistre. Kanskje ble jeg litt brydd da han tatoverte terningkast 6 på skulderen og stilte opp i barisen på forsiden av VG, men jeg slo det fra meg så fort jeg leste fortellingene hans en gang til. Jeg skulle aldri være den som stilte Ari frem foran noen Jante.

”Jeg vet jeg scorer, sa jeg og la ballen oppå en gresstust. Det var ikke mer enn tyve meter og jeg skjøt ballen rett i mål. Sånne ting må du greie hvis du skal ha noen sjanse, tenkte jeg. Sånne ting er du bare nødt til å greie. Hvis ikke kan du glemme alt sammen. ”

– Ari Behn- Trist som faen.

Slik var det han dukket opp; fra truckfører i trauste Østfold til forsiden av rikstabloidene. Barske Ari skrev jeg i februar 2002, rebellen, en James Dean fra Moss. Så lot han hansken falle og utfordret Kjetil Rollnes til duell ved soloppgang, før han så hoppet opp på bordene på Teathercafeen og erklærte, med stramme og sjarmerende s-er, seg og sine venner for den nye vinen. Intet mindre.

Han nedla Anne-Kat og fikk svi for det. Hun har i alle fall overbevist seg selv om at det var hun som gikk seirende ut av den mediekrigen.

Ubesværet gjorde han seg til venns med store deler av kultureliten i vårt lille land og plutselig en dag var det en av disse vennene, formoder jeg, som introduserte ham for den søte ridersken fra Asker. Vår prinsesse, vår Märtha.

Og jeg husker jeg jublet, kanskje er det et tillært minne men jeg nyter det allikevel. Fordi jeg tenkte nå, nå endelig. Hva om han så etter noen måneder innrømmer at det hele har vært et spill, fantaserte jeg, et opprør fra den nye vinen, en demonstrasjon av hvor enkelt kjærligheten kunne manipuleres og en hel nasjon desillusjoneres. Selvsagt gikk det ikke slik. Slik kunne det selvsagt bare være i mitt glade vanvidd.

For Ari Behn elsket så visst Märtha, det ville han vise alle. Han ville jakte og han ville knuse stein for å bevise hvilken mann han ville være for sin blåttblødende hustru.

Den tidligere så kompromissløse vagabonden var blitt mett. En borger av borgerskapet, langt fra de idealer jeg hadde sett for meg den nye vinen bytte blod og skåle i Laphroaig for.

Men hva skal man egentlig med dette utelanske ord idealer, når vi har det gode norske ordet: løgn?

Jeg var skuffet. Jeg var sveket.

Men det gikk jo over det også.

Så smalt det igjen fra skrivestua i Lommedalen.

Jeg syntes det var litt ufint å gå løs på Erlend Loe. Selv om Behn kanskje følte seg tråkket på og karismaen Loe viser frem ligner et furubords, synes jeg ikke bøkene han har skrevet kan det. Jeg husker fortsatt norsklæreren min på videregående forsøke beskrive den fatale krokketmatchen i Naiv Super for oss, men han klarte ikke la være avbryte seg selv med halvkvalte knis og gapskratt.

I disse dager virker det forresten som det er gått sport i å dyrke Erlend Loe sitt gladnaive språk i statusen på facebook eller sms. ” Jeg er glad i vennen min. Det er veldig fint.” ”Det regner. Det er litt trist”. Slik ting. Det finnes sikkert verre, det finnes alltid verre, men der Erlend Loe bruker enfoldigheten til å fortelle morsomme og gode historier blir etterapingen bare enfoldig. Uten at det skulle ha noe med Ari Behn å gjøre. For han kan vel knappest sies å spille på enkle strenger.

Tvert i mot. Han har det vanskelig nå, Ari er frustrert og frykter Märtha ikke vil holde ut. Han er deprimert, rett og slett trist som faen. Ofte må han drikke gin-tonic midt på dagen for å holde det hele gående.

Men hvem vil ikke det? Hvem skulle klandre ham?

Selv ønsker jeg ofte at et par drinker hele tiden pulserte i årene mine. Bare slik at jeg hele tiden kunne være litt sånn sjarmerende brisen.

Det er kunstneren Ari vi hører, påstår Magnus S. Rønningen som har gjort intervjuet. Det ligger i hans kunstnersjel å søke depresjonen, kanskje også alkoholen. Så er han kanskje ikke kuet allikevel.

Kanskje trenger han en ferie? Med på den annen side; tør Märtha det?

Så hva synes jeg nå? Er vi dus igjen, jeg og Ari?

Det er blitt populært - og i følge mange som virker ha peiling; viktig - å være åpne om sine mørke dager. Særlig for kjendiser, for deres sjenerøse utleveringer av egne demoner vil kunne hjelpe godtfolket som havner i samme situasjoner. Hvem glemmer vel Kjell Magne Bondeviks rasling med pilleglassene?

Men kan det ikke bli for mye? Er det ikke dette som er intimitetstyranniet?

For at vi skal kunne følge med på offentligheten må vi også føle med de offentlige. Det er blitt en medietrend å hylle føleriet, å vise frem depresjonene sine er blitt den nye hjemme-hos-reportasjen. Grensene mellom Se & Hør og VG eller Dagbladet falmer, det som gjelder er store overskrifter og intime betroelser. Det er det som har nyhetsverdi nemlig, det er slikt folk vil lese.

Men er ikke det vi vil lese det samme som hva avisene bestemmer vi vil lese?

I likhet med, og uten sammenligning forøvrig, Jens Bjørneboe, kan det virke som om Ari Behns liv og offentlige status er vel så bra dramatikk som bøkene han har skrevet. Mytene og ryktene som spinner og hentes frem i tide og/eller utide og muntrer eller provoserer store deler av folket. Ari Behn er Askeladden, men Askeladden har ikke lenger trua.

Jeg tror selvsagt ikke Ari har glemt sine idealer, heller ikke at mannen har visnet. Kanskje har han bare møtt litt svimlende motpoler i engler og krystaller fra prinsessen og hennes svigermor. Det ligner i alle fall mer på Hemingway og Celinè å pimpe gin hver formiddag enn å reise på skitur med Fredrik Skavlan og Trond Giske. Viktigst av alt er kanskje timingen, for så vidt jeg vet er det like før Behn slipper sin fjerde roman. Og PR er jo PR.

”Men det var bare tull og pjatt. Ingenting varer i
lengden. Og vi vet jo det. Alle sammen.” -

Ari Behn- Trist som faen.

Jeg pisser nok i egen vask nå, jeg er klar over det. Blogging er vår tids blotting forteller Norges eneste brukbare rappere meg. Og det er kanskje noe i det. Her kan sjel og åndsliv blottlegges uten noe form for sensur eller selvsensur. Men jeg har aldri vært noen konsekvent fyr, snarere tvert imot, jeg mener akkurat det som passer meg best der og da og har sjeldent dårlig samvittighet for det. Jeg er en vandrende selvmotsigelse. Men jeg kan love dere at den dagen jeg går på veggen, så skal jeg spare dere for hvilke resepter legen skriver ut eller selvhjelpsbøker jeg tenker lese.

Så det så.

Flere perler.

Et nytt semester. Slik er det blitt. Slik deler jeg året, selv uten å ha noe pensum å forholde meg til, ikke noe studentbevis å lene seg på.

Men noe må man lese selv om det er høst, og det er faktisk riktig trivelig hos flere bohandlere på denne siden av eksamen også. Særlig nå selvsagt.

Som for eksempel tanum på grunerløkka, bokhandlersken er så blid og koselig at du får lyst til å gi henne en klem. Det gjelder ikke den umotiverte og møkk uinteresserte tenåringen som selger brukte bøker på lundetoppen i Skien hver lørdag. For alt jeg vet riktignok, jeg har bare vært der en gang, kanskje var jeg den hundrede som spurte om pocketene virkelig kostet 10 kroner, enda det jo sto på flere skilt. Uansett så bød eskene med bøker på mye en skulle ha lest, så jeg overså den nitriste holdningen hennes akkurat like glatt som hun overså vekslepengene jeg vitterlig skulle hatt tilbake.

Du er heldig om du finner noen av disse til 10 kroner. Men du kan prøve.


Johan Harstad.
- Buzz Aldrin, hvor ble du av i alt mylderet?

Jeg begynner med Johan Harstad denne gangen også. Sist var det mange små fortellinger som fenget. Denne fortellingen er stor. Utsøkt faktisk. Johan Harstad er brilliant og jeg anbefaler egentlig gladelig alt han har skrevet.

Nrk holder i disse dager på med, eller er kanskje ferdig med, å spille inn en tv-versjon av boka. Det blir spennende, men det lover godt at de har fått med han som spiller boksetreneren i The Wire, Chad Coleman. Les boka først imidlertid, det er alltid best.

Charles Bukowski.
- Pulp.

Denne boka er av forfatteren selv "dedicated to bad writing" og ble skrevet da han var dødssyk. En detektivroman i absurditeter, proppfull av sinnsyke karakterer. Romvesener, mafiatorpedoer, frodige kvinner med forførende forslag og spredde lår. Bukowski sin bekmørke humor og ironi gjør boka akkurat passe syrlig, og gir den en æresplass i min skjeve billy-hylle.


Dag Solstad.
- Armand V.

Det tok lang tid før jeg lot meg lokke til å lese noe annet av Dag Solstad enn den hvor Ane Dahl Torp treffer Kristoffer Joner i skogen. Idiotisk av meg har det vist seg.
Norges beste kandidat til Nobelprisen skrev en dansk journalist i Politiken. På oktober.no kan du også lese hva Jonas Gahr Støhre har skrevet om boka. Jeg slutter meg til store menns store ord og innser at Dag Solstad har peiling på mye mer enn bare fotball og forvirrede lektorer. Selvfølgelig.

Prøv en eller fler. Eller finn noe helt annet. Kveldene er hvertfall lange nok. Nå som det, til det kjedsommelige, endelig er blitt høst.

To tårn.

Og se, det blev høst da du gik. Slik sa Arnulf Øverland det. Jeg bruker naturligvis flere og unødvendige ord. Mitt privilegium.

Jeg har alltid gledet meg til høsten. Alltid begynne på nytt, alltid noe spennende eller bare annerledes som skal skje. Nesten hvertfall. Jeg kommer tilbake til høsten straks, først følger et vagt og ufullkomment resymè av det som ble min sommer.

Det er blitt lite festivalliv eller eksotiske feriemål, det skal innrømmes. Jeg har jobba mye, tross alt har skattefuten fått det for seg at de skal ha mer penger av meg, og om jeg leser nøye etter så er det akkurat det de skal, så da var det, og er det, bare å brette opp ermene. Betale min andel med et surt men likefullt forsonende glis. Billedlig talt selvsagt.

To uker av juli var jeg på Jomfruland, en liten øy med sandstrender på innsiden og finslipte rullestein på utsiden. Midt på øya står to tårn, og det eldste har stått der siden 1838, men det er det hundre år yngre brodertårnet som tar jobben som selve fyrtårnet nå om dagen. Og et fyrtårn vil alltid ruve minst like stolt som et skjevt tårn eller eiffeltårn. Det spiller ingen rolle. Tårn er tårn.

Planen min var å tappe øl, vaske tallerker og rydde bord på Haga Kystkafe, slik at jeg kunne tjene litt penger samtidig som jeg fikk noe som lignet en ferie. Og planen fungerte fett den, tror jeg i alle fall. Det som skulle være lønning visner nok bort i barregninger, men det får bare være.

Jomfruland er en øy med en helt særegen personlighet, det sier jeg riktignok uten å ha andre øyer å sammenligne med, men den er det.

Rundt omkring tusler intetsigende, trege kuer. Man skulle ikke tro det gikk ann, men kuene kommer snikende på Jomfruland, plutselig er de der, store og dumme. Trikset var visst å spenne en spade over panna på dem, da skulle de stikke. Det fikk jeg heldigvis aldri prøve.

Til og med døgnet forvirres av livet på jomfruland. I mitt, og mange andres tilfelle, var det fordi vi jo jobbet til nærmere midnatt, ofte hvertfall, og dermed startet vorspielet rundt de tider. Hvis jeg mot formodning hadde fri hele dagen lot jeg ikke det ødelegge min nye døgnrytme, men satt pent og pyntelig med pils og en bok og ventet på at de andre skulle bli ferdige slik at jeg slapp drikke alene. Det slapp jeg heldigvis uansett, for Haga Kystkafe bød, på de snaue to ukene jeg var der, på et imponerende spekter av trofaste stamgjester, alle eksentriske i større eller mindre grad, alle verdt flere gode historier.

Og selvsagt og ikke minst; gode besøk av gode grenlendinger med følge.

Vanligvis stikker jeg skjeldent på nachspiel, men på Jomfruland fantes nesten ikke annet enn timesvis med nachspiel. Fyrverkeri fra lysthus, balanserende trubadurer på takene og full spurt på rullestein. Til solen står opp. Og med fare for å virke pretensiøs eller vikle meg inn i klisjeer jeg ikke finner veien ut av, må jeg nevne soloppgangen på Jomfruland.

”Alltid er det på jorden et sted soloppgang ”– sa Andre Bjerke. Også på Jomfruland.

Flere netter ble vi sittende på rullesteinene, med bål og steinkasting i hverandres ølglass. Det er noe beroligende, eller foruroligende, alt ettersom, i det å stirre utover sjøen som veltet seg fra Skagerak, mens man ser himmelen er lyseblå, nærmest hvit fra øst mens den samtidig grunner ut i mørkelilla langt mot vest. Et blått fargekart, sånn du får før du bestemmer deg for hvilket malingspann du skal ta med deg hjem.

Og så kommer sola. Selve sola. Og det er på tide å gå og legge seg.

Takk til alle dere glade menneskene på Jomfruland, det ble to slitsomme uker, men det sto til forventning og mer til. Bortsett fra barregninga. Den så jeg komme.

Til slutt stormen som slo mot oss den siste natta - meg, Joker og St. Michael , klissvåt og brakende med all sin vrede og mørke. Det var litt av scene, det må det ha vært.

Jeg får ikke sagt nok om denne øya, eller om rullesteinene, men dette får være noe. Og noe ble da nok.

Jeg håper de får ryddet oljen, jeg håper dere fortsetter spille Michael Jackson noen måneder til, og så, så er sommeren over. Om en liten stund da.

Og så blir det høst der vi går. Det blir ikke så mye om høsten i dette innlegget da, jeg løy.

Jeg er en stor fan da, det skal sies. Av høsten.

Vi snakkes snart, snarere enn sist, men ikke så snart.

Bård.

Tittel.

Våren er kjapp. Plutselig spør jeg deg hva du skal i sommer.

Skal du kaste lasso i texas kanskje? Rafte, ut å fly, klatre i trær, syden, tyrefekting i Pamplona, rulleskøyter på Venice Beach? Beise verandaen, sykle landet på langs, danmark på tvers? Frisbee?

Gå på hageslang og rave gatelangs. Sovne sent og stå opp enda senere.

Hvis ikke det blir for varmt eller for lyst.

Da jeg var yngre, kanskje til og med liten, pleide vi å snike oss inn i Lekeland, Skien. Ikke det at det var så forbanna spennende der inne, men rekogniseringen og snikingen var det nærmeste vi kom litt action.

Nå er forresten Lekeland stengt. Første sommeren på ganske mange år. Tidens tann og alt det der. Det var heller ikke den lille andedammen jeg skulle skrive om, egentlig hvertfall.

Den gang var det eldre gutter og jenter i gule t-skjorter med VAKT på ryggen og en bamse på magen vi måtte finte og snike oss rundt. Nå er det hele litt annerledes.

Neste helg er det nemlig Norwegian Wood. Jeg har tradisjonen tro fått ræva i gir akkurat litt for sent. Torsdag spiller Neil Young og fredag er det selveste Nick Cave som skal buldre på frogner. Ikke en billett å oppdrive.

Trodde jeg i alle fall.

Derav snikingen. Sniking. Kle meg i sort, og snike meg over eller under gjerdene rundt frognerparken. Men det går ikke det vet du. I beste fall får du høl i buksa eller skjorta , i et litt flauere scenario står du der med krummet nakke og prøver forklare 20 år gamle frivillige at du bare skulle pisse. Mens de igjen forklarer deg akkurat passe aggresivt, ”vi kan ringe politiet, assa”.

Det skulle bare mangle.

Men det er jo billetter igjen, så da slapp jeg det. Så da er det bare pengene igjen. Prioriteringene eller mangelen på dem. Til helvette med det. Pene piker i skjørt som sitter på stupebrettene i frognerbadet og logrer med tærne, mens de vugger hodet etter murder ballads. Festival uten å måtte drukne i telt.

Der var det sommer.

Dessuten handler prioritering om å forsømme i riktig rekkefølge.

Så frem til jeg skal være bartender på jomfruland i to brennhete juliuker, hvor jeg skal omfavne skjærgårdsklisjeene, stekes på berget og glemme barberhøvel igjen hjemme; så skal jeg prøve å snappe til meg et par sommernetter her i Oslo. Og Skiens gyldne lekter naturligvis. Slik må det jo være.

Skål for Lekeland og konserthelger. For brennhet asfalt og svette på nesetippen. For svale jentelegger og kald drikke.

I det hele tatt.

Perler til 25 øre.

Jeg har lett latt meg begeistre av alle de små bokhandlene som dukker opp rundt omkring. De har vel vært der hele tiden, men de virker lettere å oppdage nå som det er vår. Akkurat som uteserveringer eller nyvaskede benker. Nesten sånn hvertfall. I alle fall fikk jeg lyst til å reklamere. Helt gratis. Tre pocketbøker du kan skumme deg igjennom, i parken, på do eller hvor det måtte passe.

De koster selvsagt ikke 25 øre, ingenting gjør det lengre. Du får lite for et rødt øre. Hundrelapp så er vi enige. Det er ikke så gæærnt det heller.

Johan Harstad.
- Herfra blir du bare eldre.

Bittesmå fortellinger, nærmest skisser, som treffer som dartpiler i okseøyet.



Per Petterson.
- Aske i munnen, sand i skoa.

Debuten til Per Petterson. Lune og morsomme noveller om seks år gamle Arvid. Jeg synes Per Petterson er en mester. Virkelig.



Alessandro Boffa.
- Du er et dyr Viskovitsj.

Absurde og innimellom hysterisk morsomme fortellinger om blant annet altfor smarte labrotter, morderiske skorpioner om parforhold og griser med blandet forhold til spotlighten. Noe som minner om et mesterverk skrev Stavanger Aftenblad. Enig.

Så. Spander på deg en pocket til hundre spenn, eller la det være. Kom igjen a.

Vi snakkes hvertfall straks!
Bård.

Nøff.

Det er vår og travle tider. Fortauene feies frie for grus og gammel skit og folk flest våkner fra dvalen for å legge seg i parken og slumre istede. Solen skinner, russen synger og alt burde jo egentlig bare være akkurat passe bra, hele tiden.

Men ikke faen.

Sånn får vi ikke ha det. Influensaen herjer nemlig og den er visst svinefarlig.

For all del; det er ikke meningen å flåse over liv og helse her. Ikke i det hele tatt. Men dette massehysteriet gjør meg virkelig ille til mote. Dagbladet kjører overskrifter som ”Nordmenn kommer til å dø”. Nærmest som et løfte.

Hver år dør det mellom 250 000 og 500 000 mennesker av vanlig influensa på verdensbasis. Men det er klart, det er liksom ikke så mye krutt i et virus som vi har blitt vant til og på mange måter fått et ganske nostalgisk forhold til. Blir ikke overskrifter av sånt.

900 000 nordmenn er pollenallergikere, der har du mange skjebner! Tenk på de tåredryppende realityene man kunne tynet ut av den gjengen! Hvor mange som har nyst seg fra gård og grunn, hvor mange ekteskap som har gått på ræva fordi de ikke klarte se hverandre gjennom hovne og kløende øyne.

Men nei. Vanlig influensa eller allergi blir trivialiteter. Folket vil se blod. Det er ikke en skikkelig sykdom hvis det kan behandles med penicillin.

Det er kugalskap og fugleinfluensa som gjelder. Gi oss dommedag for det er bare i panikken vi virkelig lever!

Så. Det blir egentlig opp til oss da. Om vi skal høre på de opplagskåte tabloidene og mure oss inne. La vår være vår og gå tilbake til den dovne dvalen vi akkurat har våknet opp fra. Lukke vinduene og fylle kjelleren med trøndersodd og tamiflu.

Eller ta det helt rolig.

La munnbindene ligge og tørre dele en soft-is med noen du har lyst til å dele en soft-is med. Fortsatt hilse på kompisen din selv om han er en skikkelig globetrotter og ikke spiser annet enn potetsalat og svinefilet.

Jeg tror nemlig det går bra.

Den gangen her også.

Grisebård.