Mine baller, dine baller..

Tønner med majones!

En av gutta på laget, la meg kalle han Lille-Krampa, og for ordens skyld Hansen, mente jeg skrev for lite om sex her. Om knulling lissom. Jeg klarer heller ikke det. Sorry Mats. Jeg blir fort brydd for fort, jeg tør ikke en gang prøve på noe så utleverende. Men jeg registrerer jo at andre gjør det. Sexologer og sånn. Ofte ikke det en gang. Faktisk så holder det å ha vært med i en kolafjern pornofilm, eller kommet på tredjeplass i en reality, så kan du utale deg om alt fra kjønnsvorter til milfbanging på kjøkkenet i riksaviser og radiokanaler. Flere lørdager har jeg sittet ved et sent frokostbord, og fått servert flauser og pinlige forsøk på å være vulgær men samtidig morsom på selveste flaggskipet i norsk radio. P3. Juntafil liksom. Misforstå meg rett nå, jeg vet jo at mange har spørsmål om ting det er flaut å spørre foreldre eller kompiser om. Spørsmål om kjønnsykdommer, graviditet, ener’n eller toer’n. Disse fortjener jo svar, gode svar. Men kan ikke disse svarene komme fra folk som har peiling, folk som har annen bakgrunn enn fingring i VIP-badstua på Hemsedal eller store pupper? Fine pupper forøvrig. Jeg trenger jo ikke sparke i alle retninger.

Jeg er kanskje fisefin eller kjedelig. Kanskje er det jeg som ødelegger for alle andre. Men det finnes jo de som skremmes i alle retninger av slikt. Sekstenåringer som hører så mye om hvordan ting skal gjøres, hva som skal være riktig, at fylla i Amsterdam plutselig høres ut som en litt enklere løsning. Og det er jo litt trist da.

Ja, det var igrunn bare det. Jeg måtte rive meg løs fra bacheloroppgave og snusbaking der, fortelle dere alle hva som virkelig er hva. Jeg vil ha musikk på radioen, og helst noe annet en ti-i-skuddet på repeat. Men FK Fotball er morsomt da. Det er jo det..
Vi snakkes.

Gjøglern.

Hei!

Nå er det på tide å komme i gang. Norsk virkelighet, de dagene som helst skal være så like at man kan kalle dem for hverdager. Dessuten blir det vår og sånn. Øvingsleir, danskebåter. Snart norske flagg og russesleppet. Ivrige studenter og kurshjemsøkte som opplever å bli hysjet på der de gråter fortvilte tårer over bøkene. Lesesalen vender seg mot dem; hold kjeft for faen, det er andre enn deg her. Vi føler jo med dere, det er ikke det. Men det går bra vet du, går det ikke første gangen så prøver du bare igjen. Går det ikke da heller så prøver du noe helt annet.

Jeg er akkurat kommet hjem fra en ganske hensiktsmessig treningsleir i det fagreste av det fagre, Aalborg, Danmark. Om noen dager starter jubelsesongen 2008 på Herkules kunstgresskledde, men like fullt grønne dekke. Det er Gulset som kommer på besøk, jeg vet guttane vil gjøre alt for å sende Einarenrottene tilbake til sine ihjelbrente garderober med de røde halene sine gjemt i mørke, skumle hulrom. Vinne skal vi i alle fall.

Sånn rent personlig burde jeg egentlig vært godt i gang med en bachelor oppgave og jeg burde absolutt vært på minst et jobbintervju. Men du vet, ofte er det litt enklere og sparke seg selv i ræva når det går mot stengetid og glasset nærmer seg halvtomt. Skippertak kalles det jo. Jeg tipper jeg har nevnt det tidligere. Kanskje blir det til og med litt universitetsstudier på Blindern fra høsten av, om barnevernskontorer og skiensmørket blir for tungt å bære.

Nå er jeg på nok et lynbesøk i Volda. Obligatorisk vøttø. Det motsatte av fri vilje, studenters skrekk, lektorer og professorers automatvåpen. Etter å ha tatt buss og fly utallige ganger valgte jeg nå en ganske snasen variant. Jeg kjørte trailer. Jeg satt i det minste på. Med syv tonn fisk i ryggen dundret vi tvers over landet. Stekte poteter til middag, obligatorisk countrymusikk og nirøyking av røde prince. Vi så trollveggen og andre stupbratte fjellsider speile seg i romsdalssjøene og jeg lot meg bedøve av den norske naturen som matchet et stadig mer oransje himmelvelv. Til og med hjorten hadde møtt frem i veikanten for å heie oss frem der vi hamret løs på den urnorske landeveien. Takk for turen , det var virkelig en fornøyelse.

Hva mer? Jeg forsøkte å forlate selveste facebook her en dag. Det var et godt forsøk. Facebook lar deg ikke slette profilen, du kan få lov til å deaktivere den, det er det. De lar deg altså ikke legge på, men du blir satt på vent, for alltid. Eller i det minste til internettet forsvinner, til den dagen kongen får vinger og Jesus blir statsminister. Vi er fanget i en hule vi verken kan, eller kanskje vil komme ut av. En mørk hule fylt til randen av sosiale sladrespeil og tastatursjekking. Fuck it. Det får bare være.

Inntil neste gang så hei. Håper du eller dere fortsetter å titte innom her. Kanskje legge igjen en kommentar, kanskje gi meg noen tips om hva jeg burde skrive om eller hva jeg burde se til helvette og holde meg unna. Det er bare å bli med.

Bård.